Når man har produsert noen av de beste innspillingene til Bob Dylan, Neil Young, U2, Peter Gabriel og mange andre, er det ikke rart at det er det man blir berømt for. Men fransk-kanadiske Daniel Lanois har også en sterk solokarriere bak seg. Den startet allerede med albumet "Acadie" i 1989. Noen av de høydepunktene i Dokkhuset i går kveld kom derfra.
Allerede åpningslåten "The Maker" bar bud om at soloartisten Lanois fortjener mye større oppmerksomhet enn han har fått. Sammen med sine glimrende musikere åpenbarte han seg som en kombinasjon av det beste fra to verdener.
På den ene siden er han en bunnsolid sanger og låtskriver i den amerikanske vestkysttradisjonen. Samtidig tar han med seg bandet ut i lange jamsekvenser der de spiller med en intensitet som kan nærme seg det magiske samspillet mellom Neil Young og Crazy Horse.
Når man har med seg folk som trommeslager Brian Blade (Bob Dylan, Emmylou Harris, Joni Mitchell og så videre) og bassist Jim Wilson (Iggy Pop, Alice Cooper, Queens Of The Stone Age og så videre), er det ikke rart man blir fristet til å strekke ut låtene. Begge holdt seg i bakgrunnen, men begge var en opplevelse å høre på. Wilson sang dessuten vakre vokalharmonier med sjefen.
Med sin røffe, nesten slurvete spillestil er Lanois en fascinerende gitarist, med en Gibson-gitar fra 1953 som klang både mykt og sylskarpt. Han vet nøyaktig hva han gjør: Både som produsent og instrumentalist er han mer interessert i å skape atmosfære og nerve i musikken, enn å dyrke det teknisk perfekte.
Han skriver sanger på samme måte. Flere av dem er skakke og skeive, men innholdet når fram, enten han synger om sin mor, som pakket sakene og forlot sin ektemann da Daniel var 12 år, eller om en indianerkvinne i reservatet der han vokste opp.
Mot slutten av konserten spilte han en innsmigrende ny låt som antakelig blir utgitt på et nytt album med denne trioen over nyttår, og han avsluttet med «Ring The Alarm», en knallsterk låt som han skrev for bandet Black Dub for få år siden.
Ekstranummeret «Still Water» (fra «Acadie») var så styggvakkert at huden nuppet seg hos mange i det fullsatte lokalet.
De heldige som var der, opplevde etter all sannsynlighet adventstidens beste konsert i Trondheim, til alt overmål uten at den forestående høytiden ble nevnt med et eneste ord.