Produsent og langvarig samarbeidspartner Toni Visconti har sammenlignet David Bowies nye album «The Next Day» med «Lodger» (1979) og «Scary Monsters» (1980). Sammenholdt med albumets «Heroes»-lekende omslag, en singel med et livebilde fra 1974 som cover og en Berlin-sentrert førstesingel, var det mye som tydet på at Bowies første album på ti år ville bli selvbiografisk og/eller en retur til det musikalske uttrykket fra glansperioden på andre halvdel av 70-tallet.
Det siste er i alle fall ikke så veldig langt fra sannheten, selv om «The Next Day» dessverre ikke helt kan måle seg med gamle bragder. Det er en viss revisjonisme ute og går i disse dager, stemmer som hevder at Bowies to forrige studioalbum «Heathen» (2002) og «Reality» (2003) var svake. Det var de vitterlig ikke – definitivt ikke på øverste hylle, men like definitivt noe en verdig aldrende Bowie (66) kunne vedkjenne seg.
Hør «The Next Day» gratis
Det er likevel i større grad et anstrøk av klassisk Bowie over «The Next Day», både med tanke på angrepsvinkel, arrangementer, lydbilde og grunnstemning. Avantgardisten Bowie er blitt mer og mer borte for hver utgivelse etter «Earthling» (1997), her er han helt tilbake i en kunstrock-komfortsone, på godt og vondt. Det var alltid noe litt krampaktig over Bowies forsøk på å henge med i tiden på 90-tallet. Samtidig – det var da litt gøy også, da han delte fansen på midten med vrange og egenrådige plater som «Outside» og «Earthling»?
«The Next Day» overrasker ikke, den er Bowie slik vi kjenner og liker ham. Der plater som «Lodger» og «Scary Monsters» låt dristige og grensesprengende for over 30 år siden, framstår forsøket på å gjenskape litt av den samme følelsen mer som et trygt valg i 2013. Gjenkjennelseseffekten gir «The Next Day» en god del gratis, samtidig som betydelige deler av låtmaterialet ikke tåler å bli gått etter i sømmene.
Det starter riktignok helt fantastisk med de fem første låtene. Tittelsporet er hissig og sultent, med kvassere gitar enn på lenge og Bowie i herlig framoverlent angrepspositur. Så følger vidunderlig soulpop på saksofon-stakkato «Dirty Boys», andre singel «The Stars (Are Out Tonight)» har et ustoppelig driv som vokser kraftig på meg, «Love is Lost» spiller effektivt på en suggererende monotoni, mens jeg fortsatt synes førstesingel «Where Are We Now?» er et aldeles nydelig stykke nostalgi. Og synger han ikke uforskammet bra til å være godt oppi 60-åra?
Men så glipper det, blant de neste sju sangene finnes riktignok herlig tøylesløse og teatralske «If You Can See Me» og fengende, poplette «I'd Rather Be High» – ellers er det helgrått. Låter uten fasong, uinspirert skrevet og framført uten gnist.
«Valentine's Day» og «Boss of Me» er pregløse ikke-låter. «Dancing Out in Space» er, tittelen til tross, sidrumpa gubberock. «How Does the Grass Grow», med sitt nesten hånlige lån fra «Apache», irriterer bare – det samme gjør den teite friskus-glamrocken i «(You Will) Set the World on Fire».
Heldigvis får vi to etterlengtede oppturer helt til slutt. «You Feel So Lonely You Could Die» er eneste låt i slekt med den første singelen, ei lummer klinelåt med akkurat rett dose patos. På den fenomenale avslutningen «Heat» avslører han betydelig inspirasjon fra Scott Walker og det illevarslende, sitrende og sykelige uttrykket han ikledde seg på plater som «Climate of Hunter» (1984) - før Walker skjenet helt ut mot venstre.
Ved å insistere på å fylle «The Next Day» med hele 14 låter, ender David Bowie opp med et album som lover overraskende og gledelig mye, men som ikke helt evner å stå den altfor lange selvpålagte distansen. Som album er «The Next Day» derfor bare halvveis vellykket.
Men for all del – det å bli servert seks-sju nye top notch Bowie-låter på ett brett i 2013, er egentlig for godt til å være sant. Så får vi bare skru sammen ei formidabel spilleliste med den beste halvdelen.
«The Next Day» strømmes gratis i Itunes fram til plateslippet 11. mars.
HØYDEPUNKT: «Heat»
Anmeldt av VEGARD ENLID