Knopfler på det jevne

Akkurat som ventet - og kjedelig i lengden.

Saken oppdateres.

Fortsatt er det mange gamle Dire Straits-plater som suser og går i de tusen hjem, og når sjefen sjøl utgir nytt soloalbum, godt markedsført på «Først og sist», er det fare for at det vil selge i bøtter og spann.

Det er ikke så rart, for Knopflers mange fans får akkurat det de vil ha; en serie pene låter med mye pent og behagelig gitarspill i grenselandet mellom streit, melodiøs rock og country. Knopfler behersker denne sjangeren til fingerspissene, og han har dessuten skrevet solide låter.

Da skulle man tro at det ikke er så mye å klage på, men i mine ører blir dette albumet altfor jevnt, monotont og tilbakelent. Knopfler klimprer og klimprer og synger greit, men han biter aldri fra seg, og med et par unntak («Stand Up Guy») får jeg ikke inntrykk av at han har et brennende uttrykksbehov. Dermed blir det rett og slett langtekkelig.



Høydepunkter: «Our Shangri-La» og «Stand Up Guy»

Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?