forsiden

Knopfler på det jevne

Knopfler på det jevne

Akkurat som ventet - og kjedelig i lengden.

0

SHANGRI-LA

Musikk å le og bli rørt av

Fargesprakende og uærbødig bestillingsverk. Åpenbart gøy å lage, like gøy å høre.

Samme gamle

Brutal Kuk er tilbake, og deres tidsbilde fra 2016 er ikke lystelig lytting.

Mer enn en sidemann

Sympatisk plate fra tidligere kineser Baard Slagsvold, et sted midt mellom musikkskole og livets harde skole.

Flinkiser som spiller som om livet står på spill

Pom Poko er bandet de fleste vil huske fra Trondheim Calling 2017.

Marie er den trønderske artisten nærmest et nasjonal gjennombrudd

Trondheim Calling-konserten ble maktdemonstrasjon fra Marie Sahba. 2017 kan bli hennes år.

Kjølig og storslått Emma

Emma Williksen har talentet og nærværet. Men hun mangler ennå autoriteten som mer sceneerfaring vil gi.

Nå er det bare Ary - og det er mer enn nok

Selv med et konsertsett dominert av ukjente låter for de fleste, klarer Ary å fenge publikum. Og flott hun har kvittet seg med staffasjen!

Fortsatt er det mange gamle Dire Straits-plater som suser og går i de tusen hjem, og når sjefen sjøl utgir nytt soloalbum, godt markedsført på «Først og sist», er det fare for at det vil selge i bøtter og spann.

Det er ikke så rart, for Knopflers mange fans får akkurat det de vil ha; en serie pene låter med mye pent og behagelig gitarspill i grenselandet mellom streit, melodiøs rock og country. Knopfler behersker denne sjangeren til fingerspissene, og han har dessuten skrevet solide låter.

Da skulle man tro at det ikke er så mye å klage på, men i mine ører blir dette albumet altfor jevnt, monotont og tilbakelent. Knopfler klimprer og klimprer og synger greit, men han biter aldri fra seg, og med et par unntak («Stand Up Guy») får jeg ikke inntrykk av at han har et brennende uttrykksbehov. Dermed blir det rett og slett langtekkelig.



Høydepunkter: «Our Shangri-La» og «Stand Up Guy»

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Utforsk tema: