Popmusikk er ikke alltid like enkel og tilforlatelig som den kan virke på overflaten.
Ta for eksempel coveret på bodøbandet Cold Mailmans tredje album. Det viser et kvinneansikt opp ned, hun framstår smilende og pen. Snur du imidlertid coveret og ser henne «rett» vei, er ansiktet grotesk og stygt. Som det høres ut som de synger på det Prefab Sprout-fløyelslekre albumhøydepunktet «Future Ex»: «You're an abhorrition / or a vision fit for gods», enten grusom eller et syn for guder. Senere, under introen av «Shakedown 1992», lurer de inn temaet fra «Twin Peaks», tv-serien som mer enn noen annen formidler en ekkel og urovekkende «nothing is what it seems»-følelse. Slik smugles stikk av lummert ubehag og motstand inn i bandets ganske så velpolerte popunivers.
Det vil fortsatt være en overdrivelse å kalle Cold Mailmans musikk styggpen, selv om vi får hylende gitarer på «I Was Wrong» samt illevarslende villmannssaksofon og «Psycho»-strykere på seige og dystre «Returnity». Likeledes gjør jeg den en bjørnetjeneste om jeg tillegger den et lass dobbeltbetydninger. For først og fremst lager de knakende god popmusikk, på «Heavy Hearts» er den bedre enn noen gang før. Den korte førstelåten gir grunn til å frykte nok en Beach Boys-fetisjfest a la nyflinkisene i Young Dreams, men det tar fort en varmere, mer menneskelig og variert retning.
De er blitt kalt eksponenter for et «nordisk» sound. Og ja, de låter litt svensk, aller mest minner de meg kanskje om broderfolkets eminente The Radio Dept. Mann/kvinne-vokaldynamikken mellom Ivar Bowitz og Catharina Sletner gir melodilinjene kraft og tydelighet, og bandet angriper låtene med stor selvtillit og en pondus de har manglet litt tidligere.
Albumet er like variert i uttrykk som det er jevnt i kvalitet, da kan det tilgis at siste sang, tittellåten, aldri blir det klimakset de åpenbart sikter mot. For «Heavy Hearts» er årets hittil beste og mest gjennomførte norske popalbum.
...Og det har mer ved seg enn det kan virke som...
HØYDEPUNKT: «Future Ex»
Anmeldt av VEGARD ENLID
