Rendyrket eleganse

En innspilling som hevder seg i verdensklassen, men som slett ikke lager noen jordskjelv.

Saken oppdateres.

Det å snakke om den beste innspilling blir selvfølgelig en umulighet. Men sett ut ifra sine egne forutsetninger kunne denne innspillingen faktisk ikke vært bedre. Marianne Thorsen kjenner vi som en perfeksjonist. Og det kommer til fulle til uttrykk i denne innspillingen av Mozarts tre siste fiolinkonserter, nemlig nr. 4 i D-dur, nr. 3 i G-dur og nr. 5 i A-dur. For det er i denne rekkefølgen de blir presentert av henne og Trondheimsolistene på denne innspillingen. Disse musikerne passer hverandre som hånd i hanske. Men det er først og fremst eleganse som blir dyrket. Marianne Thorsen sin bueføring gjør Mozarts toner til den mykeste fløyel. Og Trondheimsolistene følger opp med å skape det suget akkompagnet kan bli med den rette intensitet.

 

Men det blir en tradisjonell innspilling. Det finnes ingen grensesprengende sug som får verden til å se annerledes ut. Etter å ha hørt de ni satsene som disse tre konsertene til sammen utgjør, fremtrer verden som akkurat så trygg og forutsigbar som de fleste av oss sannsynligvis vil at den skal være. Og det til tross for at noen av temaene Mozart benytter seg av kan være ganske grensesprengende i seg selv. De langsomme satsene spesielt i 3. og 4. konsert er i seg selv så utrolig vakre, og denne spillestilen fremhever saligheten i dem. Derfor kan man godt si at dette er en av de virkelig gode innspillinger, men det er først og fremst hvis man er ute etter rendyrket eleganse.

(Foto: nn)

Foto: nn

Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?