Det store året for Det Gurgles var 1982, det var blant annet da de ga ut sin første single, som inntil nå var deres eneste utgivelse.

Bandet besto av Anders Haagensli (bass) , Bjørn Erik Munkvold (gitar), Knut Juel (trommer) og Ulf Risnes (sang, gitar). Med all respekt for de andre tre, det var sistnevnte som var bandets kreative kjerne. Undertegnede oppdaget ham strengt tatt ikke før i hans to neste band Helter Skelter og Tre Små Kinesere. Men også i låtene til Det Gurgles anes et helt spesielt låtskrivingstalent.

Tenåringsvarianten av Risnes var en diamant som var i ferd med å slipes til. På dette debutalbumet er ti originallåter fra starten av 80-tallet spilt inn over 30 år senere – og er dermed slipt ekstra til. Det er nok for en stor del originalarrangementene som ligger til grunn, men det fremføres med adskillig større autoritet nå. Dessuten, som 50-åring er Risnes en av byens beste vokalister. Det var han ikke i 1982.

Som mye av den beste popen på starten av 80-tallet lå hovedtyngden av musikken til Det Gurgles i en blanding av energisk rock og glad ska. Men her er også skikkelig mørke epos. På «Blå» og «Troskap» fremstår Det Gurgles som lillebrødrene til Sjølmord, som var byens tyngste og mørkeste band på tampen av 70-tallet. «Æ kan levva ei uke uten brød / men uten kvinnfolk så kom æ te å dø», synger Ulf på den kanskje særeste av låtene, «Eggløsning», men han hadde ikke fått til den samme gode muntligheten på alle tekstene. Mye er høytidelig og oppstyltet. Av og til moralistisk samfunnsrefsende, av og til lekent og morsomt, av og til bare sært.

Men sjarmfaktoren er jevnt høy. Den originale singlebaksiden «Nåla mi» er blant låtene som har tålt tidens tann dårligst, og at Ulf synger vestlandsk på ellers gode «Trude» er minst like rart som det var.

Høydepunkt: «Svart katt»

Anmeldt av OLE JACOB HOEL