Nesten over natta skjedde det. «Royals» havnet på listetopper i flere kontinenter, og Lorde gikk fra å være en ukjent jente fra New Zealand til å være på alles lepper.
Ella Yelich-O'Connor er bare 16 år, men det er ikke den modne stemmen som avslører henne, men heller tekstene, som stadig handler om å bli voksen. Strofer som «I’ve never felt more alone/feels so scary getting old» («Ribs») viser en ung jente som enda ikke vet hvor hun skal, samtidig som hun fandenivoldsk beskriver en gryende suksess blandet med tanker om å bli eldre med linjer som «I’m not in the swing of things, yet» («Still Sane»). En del av Ella ønsker kanskje å sykle rundt i nabolaget, samtidig drømmer hun om å kjøre en Cadillac.
Lorde skiller seg ut, med minimalt «less is more»-lydbilde og vokalen alltid i sentrum - som en nedstrippet utgave av Grimes, eller en mer elegant Charli XCX. «Pure Heroine» føles ikke bare forfriskende, men like mye som et vanedannende dop man trenger mer og mer av. Det er nettopp kræsjet mellom det modne og barnslige, blandet med en mystisk undertone, som gjør at hun fenger og skiller seg ut. «Tennis Court», «Team» og suksessingelen «Royals» viser egenart, og med refrenger som setter seg på hjernen i løpet av sekunder, føles det ikke bare som om Lorde har skapt musikk for nuet - hun kunne samtidig ikke ha truffet tidsånden bedre.
Høydepunkt: «Royals»
Anmeldt av SARH WINONA SORTLAND
