For 25 år siden fikk de Stevie Wonder til å spille på platene sine, i dag er Prefab Sprout redusert til et enmanns roteromsprosjekt for låtskriver Paddy McAloon.
Bandet og mannen som snuste på kommersiell storhet på 80-tallet, med kanoniserte album som «Steve McQueen», er med årene blitt en stadig hemmeligere, men desto kjærere skatt for en altfor liten gruppe mennesker. For oss er det ingen som skriver sanger som Paddy, ingen andre som helt klarer å finne en like perfekt balanse mellom søtt og salt. For oss er det få større musikalske begivenheter enn et album med ny Prefab Sprout-musikk.
Etter flere år med til dels store problemer med både hørsel og syn, er 56-åringen McAloon friskere enn på lenge. Flotte «Let's Change the World With Music» fra 2009 var tross alt egentlig låter fra 1992 - sånn sett er dette den første McAloon-musikken siden det countryflørtende Prefab Sprout-albumet «The Gunman & Other Stories» fra 2001 og det ti år gamle, eksperimentelle soloalbumet «I Trawl the Megahertz». Det er derfor lov til å ha forventninger - og jeg kan ikke skjønne annet enn at alle som en eller annen gang har falt for Prefab Sprout vil finne det umulig å motstå «Crimson/Red».
Paddy McAloon er en av disse «sangforskerne» som gjerne får en spesiell posisjon blant oss med et usunt intenst forhold til popmusikk. En av dem som er på hvileløs og perfeksjonistisk søken etter den perfekte melodien, den magiske akkordprogresjonen, metaforen som snur verden på hodet og forandrer liv. Som, når de lykkes, utløser et sitrende endorfinrush - men der musikken også kan låte irriterende oppstyltet, snusfornuftig og konstruert når det ikke klaffer.
«Crimson/Red» er blitt det Prefab Sprout-albumet som antagelig er lettest å forstå seg på. For det første: Aldri har Paddy McAloon kommet oss i møte med så åpne armer, den litt tverre og ekskluderende ovenfra-og-ned-holdningen som preger bandets tidlige materiale er helt borte, det er i 2013 også mer virkelighetsnært enn magiske og mystiske «Andromeda Heights» (1997) og romantiske, inderlige «Let's Change the World With Music». Plata er i all hovedsak streit og lettfattelig – og så direkte og uten omveier innom intellektet som han sjelden har vært før. For det andre er «Crimson/Red» uvanlig konkret. Dette er popmusikk som handler om popmusikk. Låter som handler om låtskrivere og låtskriving.
På singelen «The Best Jewel Thief in the World» er han låtskriveren som gentlemanstyv, full av selvtillit («What do those assholes know / Watch your legend grow») - mens han på «The Old Magician» plages av tvil («the tired act that no one loves»). I to hyllestsanger til andre låtskrivergenier («The Songs of Dany Galway» om Jimmy Webb og «Mysterious» om Bob Dylan) er han så frekk at han langt på vei overgår dem, samtidig som sangene på mange måter handler like mye om ham selv.
56-åringen synger vakrere og fløyelsmykere enn noensinne, og melodiene fester seg uvanlig fort. Av og til blir det faktisk litt FOR rett fram, et par låter (som «Grief Built the Taj Mahal», et magisk mellomspill til tross, og den litt for velkjente Faust-pakten i «Devil Came A-Calling») mangler langtidseffektene som kunne gjort plata til en virkelig klassiker.
Lydbildet er ikke like bokspreget og 80-tallscheesy som på «Let's Change the World With Music», likevel er McAloon åpenbart rørende uvitende rundt dette med tidsriktighet og soniske trender. Han drar på med synthmunnspill, -pauker og -basuner og trommemaskiner fra forrige århundre - helt uten å skjemmes. I andre, mindre talentfulle og mer spekulative hender, hadde det framstått utålelig kitsch. Hos Paddy McAloon låter det bare nødvendig og selvfølgelig. Det er sånn disse sangene må låte. Selvsagt må de det.
Midt oppi alle disse finurlighetene klarer jeg heller ikke denne gangen helt å sette fingeren på hvorfor sanger som «Billy» og «The List of Impossible Things» virker så sterkt. De melodiske elementene er hver for seg velkjente, innimellom til og med søtladne og banale - likevel er sammensetningen uimotståelig. Det er her Paddy McAloons fjerner seg fra pophåndtverket og nærmer seg alkymien.
«Observe the shabby hat and gloves/the tired act that no one loves/there was a time he produced doves» synger han på «The Old Magician».
Sliten er han åpenbart ikke. Med «Crimson/Red» har Paddy McAloon laget enda et flott album, full av sanger som har evnen til å lette og fly.
Høydepunkt: «Billy»
