Det kjennes umiddelbart ut som om det blir fem grader kaldere i sokkelleiligheten min når jeg setter på Obliterations «Black Death Horizon». Første låt setter umiddelbart stemningen med et tungt og atmosfærisk riff, før det hele eksploderer i ett frenetisk thrash-parti som konstant høres ut som det holder på å galoppere ut i kaos. Allerede her begynner det å bli klart at bandets nyeste kan komme til å leve opp til knallsterke «Nekropsalms» (2009).
Forsåvidt ingen enkel oppgave da denne grep meg på et vis som veldig få dødsmetall-skiver klarer, blant annet ved å inkorporere heftige doser av thrash, uggen atmosfære og straightere rock – blandet med seigere strekk. På Obliterations ferskeste er deler av sjangerleken roet ned noen hakk, til fordel for et mer helhetlig og stramt album. Bandets fundamentale kvaliteter skinner allikevel gjennom minst like sterkt som tidligere, med et enda større fokus på ubehaget.
Lyden er også helt uovertruffen, der det høres ut som skiva har blitt gravd opp fra jorda etter å ha ligget og godgjort seg side om side med Darkthrones tidlige dødsmetall-framstøt og noe gammel Aura Noir. Trommene er videre helt absurd godt spilt, der de ligger helt frem i miksen sammen med bassen. Resultatet er groovy og konfronterende.
Ikke noe av dette har gått utover den nevnte atmosfæren. Det henger fortsatt en sur eim av doom over dette, mens de mer ekstreme partiene høres nesten maniske ut med vokalist Sindre Solems forstyrrende skrik jamrende over. I sum er «Black Death Horizon» knallhard, foruroligende og ikke minst – veldig, veldig tøff.
Høydepunkt: «Goat Skull Crown»
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN
