Gå til mobilutgaven
forsiden

Røde neonlys

Etterlengtet: King Midas har gitt oss en på minnelse om hvilket utsøkt band de er, ifølge vår anmelder.
(Foto: ANNE VALEUR)

Etterlengtet: King Midas har gitt oss en på minnelse om hvilket utsøkt band de er, ifølge vår anmelder. Foto: ANNE VALEUR

Røde neonlys

Velkommen tilbake, King Midas, norsk rock trenger dere!

Dylan blir gammel med verdighet

Dylan er fortsatt på Sinatra-kjøret. Han synger godt, og det er fint å høre på, men også vemodig.

Vekkelsesmøte

Gospelskive med banning fra Chicagos stjerneskudd Chance The Rapper.

Se hva vår anmelder mener om Astrid S' debut-EP

Elektropop med oppdrift på Astrid S' debut-EP.

På samme dag for 50 år siden kom disse to mesterverkene ut. Vi har anmeldt dem på ny

På samme dag, 16. mai 1966, utkom to lp-er som fortsatt rangeres blant rockens viktigste album.Vi ba to av våre musikkmedarbeidere anmelde «Blonde On Blonde» og «Pet Sounds» som om de for 50 år siden satt og hørte albumene for første gang.

Gretten gammmel gubbe i årets gledeligste comeback

Les anmeldelsen av Terje Nilsens album.

Et album det går an å bli skikkelig glad i

Les anmeldelsen av Radioheads «A Moon Shaped Pool».

Vakre vokalmelodier møter brutal instrumentering

Les anmeldelsen av Stian Westerhus' nye album.

Skarp sutring fra Drake

Drake-formelen fungerer fortsatt, men aner vi kreativ stillstand hos rapmusikkens største popidol?

Vondt, men godt fra Astrid S.

Les anmeldelsen av den nye singelen.

5

ROSSO

album

KING MIDAS

Norge er ikke det letteste landet å bli anerkjent i for musikalske esteter. Vi har det med å dyrke det jordnære, det «ekte» og «ærlige». Her på berget fjaser vi oss ikke til, her bruser vi ikke med fjøra. Her føler vi oss mer knyttet til jordsmonnet enn til neonlysene.

Kanskje er det derfor de kjølige og elegante stilistene King Midas dessverre aldri er blitt bredt anerkjent som et av norsk rocks aller, aller beste band. Noe de i mine ører utvilsomt er, og noe de atter en gang bekrefter på «Rosso», deres første album på seks år.

Bandet, som debuterte som famlende 60-tallspsykedelikere i 1997, har to klassikere bak seg. Først den kantete, søkende kunstpop-ekstravaganzaen «Scandinavia» (1999, og i flott nyutgivelse tidligere i år), deretter oppdaget de catchy refrenger og utforsket sleazy, dekadent storbypop à la Roxy Music på «Romeo Turns». Så flatet kurven ut på et par ujevne plater, men på «Rosso» er bandet tilbake i godlune.

På mange måter legger «Rosso» seg midt mellom bandets to tidligere milepæler. Den deler det lekre, perfeksjonistiske og sentraleuropeiske lydbildet med «Romeo Turns», mens den deler albumfølelsen og «helhet over enkeltlåter»-preget med «Scandinavia». Det er blitt bandets mest avslappede plate, perfeksjonen er paret med noe som føles som en ny, tilbakelent selvtillit.

Dette er ikke plata for hits, «Rosso» tyr ikke til folkelige triks (selv om «Billie Jean»-synthstøt på «You Know My Name», tekstsitering fra «Wonderwall» og det åpenbare ranet av «Walking in the Air» fra animasjonsfilmen «The Snowman» på singelen «Snow» nærmer seg). At den er bedre på stemning, lyd og musisering (hør hvordan bassist Per Vigmostad får plata til å pulsere) enn refrenger, gjør at den kan virke motstandsløs om en ikke klarer å peile seg inn på samme storbyradiofrekvens.

I tillegg er to av ni låter instrumentale, blant annet den nesten sju minutter lange åpningen «A Ship Glides Through the Night». En nydelig, seig sak der piano-mollakkorder får selskap av glinsende moog-synth, og der flaksende fløyte rydder veien for en gråtkvalt sax-solo fra bandets faste kompanjong, Kjetil Møster. Det er vanskelig å høre for seg at åpningen på comebackalbumet kunne vært gjort med større eleganse. «The Strangler» er et annet høydepunkt, der urovekkende dissonans mellom varm spansk gitar og iskalde synther, reder grunnen for et kor som dystert messer «gjør det, sier dem».

I et knippe låter som smører oss med vellyd og detaljer, slipper vi nemlig aldri unna fornemmelsen av noe truende. «I am standing on the corner / between the high and the low», synger Ando Woltmann på «ColorSound», og setter dermed ord på bandets besnærende kombinasjon mellom høy- og lavkultur, mellom galleri og gate, der det dyriske og farlige alltid lurer under den kultiverte overflaten.

King Midas blir neppe store denne gangen heller, men om ikke annet har «Rosso» gitt en påminnelse om hvilket utsøkt band de er, og ikke minst om hvor stort og viktig hull de fyller i norsk rock.

Høydepunkt: «The Strangler»

Anmeldt av VEGARD ENLID

Mer å lese på adressa.no:
Nytt fra Adressa Pluss:
Vis debatt

Adresseavisen ønsker en åpen og saklig debatt. Alle innlegg blir kontrollert før publisering. Debatten er åpen kl 07 (08) - 24. Vi forbeholder oss retten til å forkorte, redigere og fjerne innlegg. Ditt fulle navn må enten gå fram av epost-adressen eller oppgis som brukernavn/Facebook-profil. Debattregler

Regler for debatt her på adressa.no:

  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere meddebattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger godtas ikke.
  • Adresseavisen har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på adressa.no.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.

Innlegg som bryter med våre grunnregler, blir ikke publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke overholder reglene.

comments powered by Disqus