Hvor var du da Highasakite framførte «Since Last Wednesday» under spellemannprisutdelingen forrige helg? Den mektige seansen framsto som et definerende øyeblikk av det slaget som skaper karrierer, og som gir dem en mye bredere plattform for potensiell sukess enn de fleste andre «kritikerfavoritter».
Ikke for dét, Highasakite har hatt medvind hele veien, ikke minst i utlandet. Det er likevel umulig å ikke bli slått av den enorme utviklingen bandet har hatt, fra den litt keitete trioen jeg så live for første gang for to år siden, til et band som i dag utstråler en enorm selvtillit og tro på egne ideer, eget lydbilde og egne historier.
Med «Silent Treatment» har de laget et album som topper debuten «All That Floats Will Rain» med god margin, men gudene skal vite at det ikke er noe jovialt publikumsfrieri de kommer med.
Det nostalgiske, men ufarlige og hipstervennlige filteret som lå over debuten, er erstattet med en helt annen og mer risikabel realisme. «Silent Treatment» deler det rå, eksplisitte og tidvis voldelige tekstuniverset med låtskriver og vokalist Ingrid Helene Håviks sterke soloskive fra i høst. Platetittelen antyder et visst konfliktnivå bak forstadsfasadene, men Håviks tekster går lengre og stikker dypere enn litt furting.
«He lifted me by the hair (...) Dragging me down the stairs, Leaving no traces the eye can se (...) You squeezed my heart and punctured my lung, and a weapon would soon replace your tongue» synger hun på «Leaving No Traces», den mest ubehagelige teksten i norsk pop siden Håviks egen «Marianna». «I, the Hand Grenade» er langt fra subtil, men som med alle andre tendenser til overtydelighet på albumet, balanseres den mot en musikalsk eleganse og kontroll som tar pusten fra meg.
For musikalsk har bandet heller aldri vært tydeligere eller modigere. Plata preges av et lydbilde som best kan beskrives som enormt, med singelen som ytterpunkt men også som god pekepinn. Synthdrevet, stolt og sakral pop med et voldsomt ambisjonsnivå, men som aldri mister grunnleggende form og melodi av syne. Strammere i strukturen enn Håviks soloplate, men åpen nok til at investering i form av mange lyttinger belønnes kraftig.
Håvik har fått virkelig format som vokalist, stemmen er insisterende og kraftfull, men samtidig livstrøtt og resignert – en fengslende kombinasjon. Samtidig balanserer hun virkemidlene perfekt, ornamenteringene er få og desto mer effektive. De ordløse vokalfigurene på «Hiroshima» og «Science & Blood Tests» er overrumplende vakre, de gir sangene vinger som løfter dem opp og representerer en helt nødvendig fluktrute ut fra den klaustrofobiske og knugende virkeligheten som bankes inn gjennom ordene.
«Iran», der bandets tidligere indianerestetikk tas ut i musikalsk form, sklir ut og blir platas ene jodlende irritasjonsmoment. Bortsett fra den har albumet en utsøkt dramaturgi, med spenningstoppene godt spredt utover, før en stoisk og verdig vakker avrunding sørger for en myk landing.
«Silent Treatment» er først og fremst preget av en påfallende mangel på fryktsomhet. En god egenskap når en skal ut og erobre verden.
Albumet slippes 3. februar.
Høydepunkt: «Hiroshima»
Anmeldt av VEGARD ENLID
