Jektviks andre album begynner usedvanlig flott. På «Male dagen» fremstår han som kjærlighetsbarnet til K.M. Myrland og Leonard Cohen – mystisk, mytisk, macho og monotont suggererende, oppyntet med kledelig kvinnekor og en sterkt Mark Knopfler-inspirert gitarsolo.
Det er tydelig at Jektvik har tatt viktige steg siden solodebuten for bare et år siden. Han har større autoritet, skriver bedre tekster og fremstår mer mystisk enn hyggelig velmenende. Han gjør i hvert fall det på de beste låtene her, som «Rosa ellefaint» og «Siste holdeplass». Humoresken «Rampa» om hans klissete møte med Åge er et annet høydepunkt. Den viser en ny avslappet og leken side av Jektvik, og forsterker troen på hans potensial til å nå virkelig bredt ut.
Men det er litt for mange øyeblikk på dette albumet der Jektvik fremstår som en hyggelig og velmenende nabolagstrubadur. Den omskrevne folketonen «Ola Pilt» er et gjesp, ditto den vel Otto Nielsen-aktige «Kari og Ola». Møtet med en Sorgenfri-selger i «Gategutt» er som en skillingsvise i sin overforklarte sentimentalitet og sterkt Gunnar Pedersen-inspirerte gitarsolo.
Dette er like fullt et stort skritt i riktig retning. Fine låter, formidlet av en sympatisk og troverdig artist, backet av et godt band i et kledelig tradisjonelt lydbilde. Skulle bare ønske han kunne rendyrket de mer underspilte tekstene, holdt igjen mer - vært litt mer mystisk og litt mindre hyggelig.
Høydepunkt: «Male dagen»
