Det er nesten åtte år siden Johndoe ga seg mens de var på topp, i alle fall kunstnerisk. Etter den energiske høyoktandebuten «Ja takk til trøbbel» og den skinnende, catchy «svenskerocken» på «Pyromantikk», laget bandet sin desidert beste plate med «Dødvinkel» i 2006. Der roet de ned på det maniske tempoet, jobbet med melodier og utforsket flere musikalske virkemidler – ikke minst begynte bandet å se rundt seg selv og på seg selv.

Jonas Skybakmoens stilige og smarte, men tidvis litt tomme og stive språklige fiffigheter ble byttet ut med noe som plutselig låt nært og nødvendig. Litt av årsaken lå også i at han våget å legge historiene til gjenkjennelige steder og omgivelser på låter som «Kvikkleire». Det gjorde at «Dødvinkel» ble min trondheimsplate. Fram til nå.

For «Slugger» er enda mer konkret i sin tilknytning til Trondheim. Noen klam, sentimental omfavnelse er det derimot ikke snakk om, Plata ypper til bråk, den er stappfull av forakt, flukt og frustrasjon, av panikkangst, dårlige nerver, kvelende fornemmelser og resignasjon. Men den er også et hjertelig og oppriktig søk etter røtter og svar. At det som formet oss på godt og vondt fantes og skjedde her og ikke noe annet sted. Den er heller ikke uten forankring i byens musikkhistorie. Du kan trekke en direktelinje til det samme ambivalente elsk-/hat-forholdet på DumDum Boys' «Hagelangs» eller Tre Små Kinesere-debuten «365 fri» og sanger som «Hei verden!» og «Ingen blir igjen». «Søk en plass i evigheten, men vit først kæm du e», sang sistnevnte i 1990. Johndoe er langt på vei kommet dit.

«Slugger» er blitt et låtsterkt album, preget av oppdemt fortellertrang og opptjent klokskap og raffinement. Sjelden hører man album som henger så godt sammen fra a til å, all sin emosjonelle ambivalens til tross. Musikalsk er det kanskje også bandets jevneste og mest varierte, fra kvass punk via Springsteensk frihetsrock til sirlig gitarpop. Og hva med det mye omtalte dialektskiftet? Min spådom er at du knapt vil legge merke til det. Om noe låter de gamle låtene kunstige etter noen dager i selskap med «Slugger». Johndoe på trøndersk låter naturlig, strengt, hardt og nært. Det låter som det skal.

På åpningen «No sjer du lyset" speider de utover hjembyen og maler et oversiktsbilde resten av plata utforsker i detalj. Streng, minimalistisk marsjtakt understreker alvoret i intensjonen. «Dommedag og ungdomstid» er en gnistrende skildring av eksplosiv og destruktiv ungdommelig helgeenergi. «Tragiske tryna» er en hjerteskjærende påminnelse om at du er blitt en av dem du en gang lo av, med et strålende, jublende refreng. Gåsehud og fukt i øyekroken. Andresingel «Fly og tog og bila» er et rastløst, fengende kjør av en låt og platas største energikick – med den knuuusktørre gitartonen et par minutter ut i låta som største beholdning. «Kalde sko» kommer som en lavmælt annerledeslåt i Johndoe-katalogen. Det poptekst-tradisjonelt mellommenneskelige har sjelden vært Johndoes anliggende, men her har de laget en slags moderne versjon av Lillebjørn Nilsens «Crescendo i gågata» – med motsatt fortegn. Med «Itjnå» er vi tilbake i den bekmørke angsten, men den har et refrengløft som oser desperat melankoli og gjør den til et nytt klokkeklart høydepunkt. «Trondheim Ground Zero» avslutter plata med et melodisk oppløftende, men beskt oppgjør. Nå har de dratt – igjen – og etterlater seg byen i ruiner.

Ikke alt når helt opp på øverste hylle. Jeg ble ikke blåst av banen av førstesingel «Lengsel (som aldri forsvinn)», i albumkontekst finner den heller ikke helt sin plass. Jeg synes heller ikke «Rikets sal» lykkes fullt ut, det relativt eksperimentelle lydbildet blir for stampende og stillestående, stilig drabantby-romantikk til tross. Det er likevel langt unna å ødelegge inntrykket av «Slugger» som ikke bare et vellykket, men rent ut nødvendig comeback. Noen måtte lage denne plata, og få om noen kunne gjort det bedre enn Johndoe.

«Her e du født og her ska du dø».

Ni ord egnet til å skremme og trøste i likt monn, fra en velspilt og velskrevet hyllest og forbannelse av en by. «Slugger» bør finne dyp gjenklang hos alle oss som synes Trondheim kan være for liten – men stundom også altfor stor.

Anmeldt av VEGARD ENLID

PS: Johndoe-vokalist Jonas Skybakmoen jobber som journalist i Adresseavisen.