Kråkesølvs fjerde album er deres mest direktekommuniserende både musikalsk og tekstmessig. Slapp av, det innebærer ikke akkurat at de er blitt strømlinjeformet, verken tekstlig eller i produksjon. Men det er ikke ueffent med røffere anslag og mer konsise meldinger. Sounden på låten «Minifom» kan gjerne videreutvikles for min del. Allerede i låten etter, «Hoffnarr» er de tilbake i snirklende gitarmotiver og mystisk, men noe begivenhetsløs tekst.

Dette betyr ikke at vi ønsker Kråkesølv lengst vekk fra sitt utgangspunkt, den barnlig snurrige «Jeg fant jeg fant!»-tilnærmingen til både sitt soniske og tekstlige univers og et lydbilde der det er plass til alt mulig rart – og av og til bare luft. De har bare hatt behov for litt videre rammer, og det har de skaffet seg på dette albumet. Den nye trommeslager i Jørgen Smådal Larsen (Lukestar) har de også skaffet seg et tyngre og mer konsist fundament.

Uansett dreier det hos Kråkesølv, som de fleste andre, aller mest om låtkvalitet. På dette albumet er fire av ti låter av høy klasse. Best er «Til neste år, kanskje» som har en uanstrengt selvfølgeligheten som alltid har karakterisert Kråkesølv på sitt beste.

Høydepunkt: «Til neste år, kanskje»

Anmeldt av OLE JACOB HOEL