Selvfølgelig skulle hun vunnet den norske MGP-finalen. Med «High Hopes» hadde Linnea Dale ikke bare den beste låten, men også den eneste som fungerer skikkelig som popsingel utenfor MGP-bobla. «Good Goodbye» låter da også mer moderne og pop-edgy enn på den litt skuffende dovne debuten «Lemyone Street», der hun prøvde å bære alvorstunge singer/songwriter-pretensjoner med vekslende hell.
Vi vet at Dales store våpen er stemmen. Like deler varm og kjølig, sensuell og distansert, er den unik i norsk sammenheng. Den er også hovedgrunnen til at hun fortsatt gjør lurt i å utforske de dunklere stemningene som kler dybden i stemmen, like lurt er det å kle albumet i et mer lekent og tydelig catchy lydbilde. Av med slengbuksa, på med glitterkjole og tung øyensminke.
Det er mye elegant og stilig popmusikk her. Singelen er nevnt, åpningen «Like a Feather» er et luftig feelgood-kjærtegn av en poplåt, mens avslutningen «With Eyes Closed» er storslått musikalsk drama (med «Running Up That Hill»-trommer) plata gjerne kunne hatt mer av. For som det litt for ofte er med artister med «signaturstemme» – låtmaterialet holder ikke helt det innpakningen lover.
Dale er riktignok i stand til å løfte selv anonyme sanger til noe med verdi, og både i stemme og framtoning har hun potensial til å bli en norsk Lana del Rey. Med Dales utgangspunkt savner jeg derfor aller mest arrogante og dekadente divatakter, i stedet for en mystisk «larger than life»-aura utstråler «Good Goodbye» fortsatt litt for mye tekkelig vennlighet.
Anmeldt av VEGARD ENLID
