Da vi først møtte Lykke Li på «Youth Novels» (2008), var fortellingene hennes fylt av lengsler og håp. Da vi igjen møttes på «Wounded Rhymes» (2011), var lydbildet blitt kraftigere og Lykke Li mer moden, men det var fortsatt en fandenivoldskhet å ane i hennes tilnærminger. «Youth knows no pain», erklærte hun, og selv om albumet var mørkere enn «Youth Novels», er det ingenting i forhold mørket som regjerer på «I Never Learn». Her går hun smerten i møte med åpne øyne, og hun synger ikke lenger om å danse mens man har muligheten. På «Wounded Rhymes» spilte hun fortsatt spillet; noe avsindige strofer som «I’m your prostitute, you gon’ get some» («Get some») understreket, men på «I Never Learn» synes Lykke Li å ha gitt opp leken.

«There’ll be no rest for the wicked/I let my true love down», synger hun på det hjerteskjærende refrenget til «No Rest For The Wicked», som er en av de vakreste kjærlighetserklæringene jeg har hørt. Låta bygger seg opp som et dragsug mens Lykke Li blottlegger sjelen sin fullstendig. Ærligheten preger albumet, og selv om hun synger «And I’ll still believe/if you stay, baby stay with me» («Just Like A Dream»), er skråsikkerheten hun var så full av på «Youth Novels» borte. Med tiden synes det å ha blitt vanskeligere for Lykke Li å rømme fra skuffelsene.

Det handler om umulig kjærlighet og hjertesorgen som følger. «I Never Learn» er preget av feilsteg og motgang, det er likevel noe trøstende i albumet som er blitt en tung, men samtidig storslått og fengende affære. Det er styrke i tekstlinjer som «Even though it hurts/love me like I’m not made of stone», og samtidig som redslene ligger på overflaten, er det aldri noen tvil om at Lykke Li vil overvinne mørket hun famler i. «I Never Learn» er i en egen klasse av inderlighet, og ettersom albumet aldri føles selvmedlidende, har det heller blitt et verk jeg ønsker å bevare og trykke til brystet med største selvfølge.

Høydepunkt: «No Rest For The Wicked»