«Here comes Gwyneth's head in a box» sang The Lemonheads på låten «6ix» i 1996, en referanse til den sjokkerende sluttscenen i filmen «Se7en». 18 år senere kommer Coldplay-frontfigur Chris Martins knuste hjerte, pakket inn i trist musikk. Separasjonen fra Gwyneth Paltrow etter ti års ekteskap har satt sitt ettertrykkelig preg på Coldplays nye plate.

Forskning viser at kvinnen lider mest før skilsmissen, mens mannen går i hundene i etterkant. Hvorvidt Paltrow akkurat nå koser seg med shopping og champagne i Paris skal være usagt, men stakkars Chris gråter i alle fall sine salte tårer over pianotangentene på det som trygt kan plasseres i kategorien «skilsmissealbum».

Forgjengeren «Mylo Xyloto» ble et fargesprakende album på tross av tidlige signaler om et nedstrippet uttrykk. I stedet er dette, bandets sjette, blitt det mest dempede og innadvendte bandet har gjort. «Ghost Stories» er sakteflytende, uten store fakter. Den har en sammenheng mellom tekst og musikk som ikke alltid har vært like merkbar hos bandet, her er musikken hele tiden et speilbilde av det mørke tekstuniverset.

Nå er det ikke akkurat snakk om noen ny «Blood on the Tracks», til det er «Ghost Stories» for sentimental og endimensjonalt selvmedlidende, preget av floskler. Men det er strofer og følelser her som kan finne gjenklang hos alle som noen gang har mistet kontrollen og famlet etter noe som sakte, men sikkert forsvinner ut av rekkevidde.

Jeg har alltid vært svak for tydeligheten i Coldplays melodier, understøttet av rene, effektive virkemidler. Akkurat det savnes på deler av albumet, det blir litt for mange gråtoner, for mye atmosfære og føleri på bekostning av minneverdige melodier. Jonny Bucklands edelstein av en gitarlyd – alltid et av de beste argumentene for å tåle Coldplay – er pakket godt ned i miksen. Plata har likevel noen virkelig lekre høydepunkt: Singelen «Magic» bretter seg sakte og vakkert ut til en Coldplay-låt av format. «True Love» har platas beste og mest renskårne melodi, mens dunkle «Midnight» er bandets mest uutgrunnelige og fordypningsvennlige låt til nå, utsøkt krydret av elektronika-begavelsen Jon Hopkins.

Det eneste optimistiske innslaget finner vi i det EDM-flørtende Avicii-samarbeidet «A Sky Full of Stars». Et på alle måter logisk møte, mellom to stadionpop-generasjoner med felles kjærlighet til effektiv, utvetydig og jublende popmusikk som sikter mot verdensherredømme. Låten krasjer fundamentalt med den dominerende grunnstemningen på plata, samtidig bidrar den med helt nødvendig luft og løft.

På «Ghost Stories» har Coldplay tilført omtrent like mye bra som de har tatt bort. Det er lett å savne variasjon, flere glassklare låtideer og et tekstunivers med flere dimensjoner og perspektiv. Samtidig er det bandets dristigste album (Pretensiøse «Viva La Vida…» var aldri like musikalsk modig som den ga seg ut for), med såpass mange nye element at bandet kan ha en mer interessant framtid enn jeg hadde trodd.

Så opp med hodet, Chris. Synd med Gwyneth, men det kunne vært verre.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Albumet slippes fredag 16. mai, men kan strømmes i sin helhet i Itunes allerede nå.