Det begynner å bli en stund siden jeg ramlet over Angus og Julia Stone ved en tilfeldighet. På en liten scene i Hyde Park holdt de en intim konsert, og trollbandt publikummet som hadde møtt opp med enkel, lavmælt indie-pop. Jeg ble henrykt, og var overbevist over at de kom til å bli store ganske snart, men til tross for mye turnering og soloprosjekter på hver sin kant, har den virkelig store suksessen latt vente på seg.

Angus og Julia Stone er ikke bare usedvanlig vakre mennesker, men har også en oppsiktsvekkende tilstedeværelse i sitt gitarbaserte lydbilde. Denne kombinasjonen fascinerte meg for nesten ti år siden i London, og den skinner enda sterkere på deres nye album. Australierne har tatt det beste fra solokarrierene, fått med seg stjerneprodusent Rick Rubin på laget, og rocket musikken opp noen hakk.

«Angus and Julia Stone» byr på «easy listening» i begrepets rette forstand, og ved å ha gått vekk fra det merkelige, stille indie-uttrykket som preget de første albumene deres, har lydbildet blitt mer variert og elastisk. Albumet preges av en ro og flyt jeg ser for meg at vil passe godt til late sommerdager eller bilkjøring mellom fjorder og fjell. Harmonien er intakt, og det er som en stille kjærlighetssorg utspiller seg, uten at man er helt sikker. Albumet faller litt gjennom da det ikke inneholder de virkelig store låtene man kan fest seg ved, men vil samtidig mest sannsynlig være det hyggeligste albumet du hører i år.