Våryre artister boltrer seg i elegant ramme og lager leken krim-musikal med munter satire.
Endret: 23.03.2009 kl. 13:25
Trøndelag Teater: CHICAGO
Med sin strøkne og elegante scenografi legger Even Børsum opp til et show som speiler sin tid - og vår tid. At showet blir mer muntert enn makabert, tar vi med fatning, selv om intrigen dreier seg om drap og djevelskap - her presentert i glitrende belysning.
På Trøndelag Teater gir bredden all verdens tumleplass for dansekåte aktører, og det gode orkestret er delt i to - smart
plassert på begge sider av scenen. Som meget mobil kapellmester har Åsmund Flaten full oversikt og blir en seremonileder som med stor autoritet styrer showet. Den smidige vekslingen mellom sang- og dansenumre og parodiske farseinnslag er en rytmesikker benvei til publikums begeistring.
Trøndelag Teater sto i 1980 for den norske premieren på «Chicago» i en utmerket showversjon. Senere har bl.a. Oslo Nye Teater gjestespilt sin suksessversjon i Olavshallen. I fjor ga Hålogaland Teaters «Chicago»-oppsetning sterke impulser; der hadde Tomas Adrian Glans koreografien. På Trøndelag Teater står
Glans for både regi og koreografi i en forestilling som absolutt har sin styrke i danseopptrinn med både fart og presisjon. Et sterkt team av syngende dansere driver opp intensiteten i den ellers litt overfladiske 20-tallskildringen. Grunnlaget er Maurine Dalla Watkins skuespill «Chicago», som bl.a. ble filmatisert med Ginger Rogers under tittelen «Roxie Heart». Og musikalens midtpunkt er så avgjort Roxie, som Silje Lundblad i innledningen gjør keitete, men viljesterk i sitt enorme eksponeringsbehov. Uheldigvis får det utløp i desperate handlinger som sender henne i fengsel med mordtiltale. Her vokser forestillingens Roxie i takt med det ry kjendisfangen opparbeider seg - etter hvert i samspill med «kollega» Velma Kelly, som med rette føler sin posisjon truet.
Denne kombinasjonen av rivalisering og gjensidig beundring er en
sentral konflikt i stykket, og den utnytter Lundblad og Evelyn
Jones (Velma) som råstoff i karakterskildringen, hvor Jones med
energi og innlevelse gjør Velma til en jevnbyrdig makker til
Roxie. De får også spenstige innspill fra den åleglatte
forsvarsadvokat Billy Flynn og fengslets hersker, Mama.
Sistnevnte formes mesterlig av Helle Ottesen, som her gir
forestillingens mørkeste og morsomste studie av gribben som lever
av andres ulykke. Det gjør for øvrig advokat Flynn også, og hans
sleske metoder avsløres gjennom en parodi hvor Pål Christian
Eggen med bemerkelsesverdig framgang overbeviser som
musikalaktør. Bemerkelsesverdig er også Mads Bones som Amos, selv
om skikkelsens fremste egenskap er evnen til å gjøre seg
ubemerket. Mr. Cellofans sang gir alltid en vemodig kontrast i et
kynisk «Chicago»-show - slik også i Bones' gode tolkning.
Hovednerven i «Chicago» er musikken, den rommer tidskoloritt, dekadanse og overlevelseskraft, som her formidles med driv og situasjonsfornemmelse. Alt er bare sirkus, fastslår advokat Flynn og tenker vel først og fremst på rettssystemet, hvor iscenesettelse og avledningsmanøvre er effektive grep. Men utsagnet gjelder også storbylivet, hvor enkeltmenneskets sjanse til å komme ut av tredemølla ligger i oppmerksomhet og berømmelse. Slik tenker i alle fall Roxie. Her er mediene en uunnværlig medspiller, slik spillet avslører det med en satirisk snert som også gir assosiasjoner til dagens medieeksponering av krimsaker - enten det nå er i Østerrike eller på hjemlige Skup-seminar. Men i «Chicago» blir slike utspill langt på vei ufarliggjort, fordi det meste - selv det makabre - serveres som underholdning i rampelyset.
Diskuter denne saken
Innsendt av so urban not, 23.03.2009 12:06:54
Jeg fikk lyst til å se filmen igjen da.
Det kan jo være positivt?Innsendt av Anja Heart, 23.03.2009 11:32:29
Et helt fantastisk show! Anbefaler alle å se det!
