Klart dette er årets store norske teaterbegivenhet.
Endret: 18.04.2011 kl. 16:28
Riksteatret:
LANG DAGS FERD MOT NATT
Av Eugene O'Neill
Oversatt av Svein Selvig
Bearbeidet av Bibbi Moslet
Regi: Stein Winge
Scenografi John-Kristian Alsaker
Lysdesign: Morten Reinan
Med: Liv Ullmann, Bjørn Sundquist, Anders Baasmo Christiansen, Pål Sverre Valheim Hagen og Viktoria Winge.
Ensemblet spiller hverandre glimrende i oppsetning som ikke nøyer seg med å mane frem en dysfunksjonell families mørke og dysterhet, men krydrer med befriende doser humor og hengivenhet.
Et av tidenes mest intense teaterstykker, satt i scene av Norges kanskje fremste instruktør – og formidlet av noen av landets ledende skuespillere. Blant dem vår eneste internasjonale stjerne Liv Ullmann, som står på en norsk teaterscene for første gang på over 20 år.
Klart dette er årets store norske teaterbegivenhet, klart det allerede er nær umulig å få billett til den forestående turneen.
Klart de som har billett kan begynne å glede seg!
Men tro ikke det blir noen søndagsskole. «En lang dags ferd mot natt» er et tre timers langt – og ikke bare verbalt – slagsmål. Det er ikke bare skuespillerne som er utmattet etter den lange ferden mot teppefall.
«Lang dags ferd mot natt» har sterke selvbiografiske trekk. Så tett var stykket innpå Eugene O'Neills eget liv at det ikke ble offentliggjort før i 1956, tre år etter hans død – 15 år etter det ble skrevet.
Eugene O'Neill ble født på et hotellrom og døde på et hotellrom. Faren var en alkoholisert skuespiller, selv var han en alkoholisert dramatiker. Hans mor var morfinist, hans eldre bror mislykket skuespiller – og alkoholiker
Det er en familie svært lik forfatterens egen vi møter en lang dag i familien Tyrones sommerhus. Mor Mary (Ullmann) er tilbake etter et opphold på avrusning, dette er også dagen yngstesønnen Edmund (Valheim Hagen) får legens nedslående diagnose om tuberkulose. De to er de åpent hudløse i familien. Far James (Sundquist) og sønn James Jr (Baasmo Christiansen) har et ytre skall av macho kynisme.
De fire i den dysfunksjonelle familien lever i en symbiose av mistenksomhet, sjalusi og gjensidige bebreidelser som hele tiden ligger latent – og som fosser opp til overflaten i dette døgnet som starter ille og som blir gradvis verre og verre.
I Stein Winges regi blir dette likevel ikke en helmørk oppsetning. Kjærligheten mellom Mary og James har overlevd alle prøvelser opp igjennom årene, og den ligger tydelig i bunn. Humoren er heller aldri langt unna. Den unge hushjelpen (Victoria Winge) gir også sine friske bidrag til den.
Hver av de fire hovedrolleinnehaverne har sine monologer, men mye av oppsetningen er naturlig nok bygget rundt Liv Ullmann.
Ullmann legger vekt på de naive, barnlige, trekkene hos Mary Tyrone. Jo lenger Mary kommer ned i morfinrusen, jo dypere lever hun seg inn i sin fantasiverden fra uskyldens og fremtidshåpets tid, da ambisjonen først var å bli nonne så å leve med sin familie i et hus som også var et hjem. Ullmann gjør en kraftprestasjon. Det er et kvinneportrett som vil bli husket – og om dette blir hennes siste rolle på norske teaterscene, vil det være en verdig avskjed. Men hun kan ikke beskyldes for å underspille der hun legger hele seg i rollen som blir like mye hundre prosent Ullmann som hundre prosent Mary Tyrone. Ringreven balanserer hårfint på kanten til det teatralske.
I stykket tar alle hennes tre menn preg av morens snikende måte å gjøre seg til familiens hovedperson. I oppsetningen preges også alle tre mannlige skuespillere av Ullmann. Hennes tilstedeværelse gjør noe og får dem til å løfte seg.
Bjørn Sundquist er et eventyr i denne oppsetningen. Han har en tilstedeværelse og en stille kraft som gjør ham til stykkets motor – det er nesten som forestillingens energi faller merkbart når han ikke er på scenen. Både helt alene og i dialoger er han så god at det lukter norsk teaterhistorie. Sundquist og Ullmann sammen er aller best når de viser sin hengivenhet gjennom små, underspilte tegn. Det er en ømhet der som vibrerer!
Oppsetninger av «En lang dags ferd mot natt» har ofte «ekte» far/sønn-relasjoner blant skuespillerne. Men det er ikke ofte to finner far-sønn-tonen så intenst som Baasmo Christiansen/ Sundquist – de er to herlige råtasser. I kontrast til dem står Pål Sverre Valheim Hagen, som er ung og troverdig, som kanskje den mest sårbare «loner» i en familie av «lonere».
«Lang dags ferd mot natt» er muligens ikke fullt så eksplosivt teater som det var da det fornyet, forsterket og fortettet Ibsen-tradisjonen på 50- og 60-tallet. Stykket fikk sine avleggere, og en del av de sterke virkemidlene er nå nærmest for moderne teaterklisjeer å regne.
Men spilt på rette måten er det fortsatt et stykke ingen publikummer forlater uberørt. Og denne oppsetningen blir spilt på rette måten.
