Hele opplegget er overveldende, en kulturmønstring som involverer en hel bydel og vel så det. At tilslaget er enormt, ble understreket på premieren torsdag, da publikum dannet kø fra arenaen i Korsvika nesten opp til Lade kirke. Fullstappet tribune og perfekte værforhold på en arena som rett og slett innbyr til teater; her var det bare å cruise inn til suksess.

Heldigvis vet alle involverte i Korsvikaspillet at så enkelt er det ikke, for dette er både en konsentrasjon- og kondisjonsprøve, som krever årvåkenhet i hver detalj. Underveis er det dessuten noen skjær i sjøen, for Håkon + Kark er et drama som setter fulle seil og tar mange sjanser. Med en rutinert regissør som Nora Evensen ved roret føler man seg likevel trygg på at det hele blir loset i havn, ikke minst fordi det tallrike mannskapet viser en enorm innsatsvilje. Dessuten toppes laget med skuespillere, musikere og sangere som har erfaring fra slike utfordringer ansikt til ansikt med et tallrikt publikum.

Møtet med dramaets mangfoldige innhold krever et stramt grep, ellers blir det et spill om alt mulig. Ifølge undertittelen er dette «Beretningen om Norges mektige hersker som fikk hodet på en stake». Et drama i seg selv i denne skjebnen, som også gir assosiasjoner til vår samtid. Men – dette er bare en liten del av dramaet i Korsvika, hvor programheftets omslag viser at ikke bare den mektige herskeren – men også en kar til har fått hodet på en stake.

Dramaets kjerne er at disse to er nesten som blodsbrødre å regne, de er født på Lade jarlesete i samme natt. Men den ene, Håkon, er arving til gods og jarle-tittel, den andre, Kark, er en fattig trell. Forholdet mellom disse to gjennom femti år er også et drama. Spilt av Ståle Tørring (Håkon) og Tore B. Granås følges utviklingen i medrivende spenning, selv om de fleste vil vite hvordan det ender.

Dette utløser også dramaet om forholdet mellom maktmennesker og undersåtter, og – ikke minst – mellom ulike holdninger til medmennesker. I denne brytningstiden like før år 1000 var Lade og Trøndelag landets maktsentrum – men ikke uten truende rivaler. Et stridstema ble også impulsene fra kristen tro, først introdusert på Lade av lille Anna, hentet fra vest som salgsobjekt til oppvekst som trell på Lade, hvor hun (som voksen spilt av Mari Haugen Smistad) fra første stund blir Karks utvalgte.

Villstyringen Håkon har problemer med å velge, men møter likevel sin skjebne i staute Tora (Ingrid Bergstrøm) fra Rimol. Hun gjør sin entré til hest, ridende etter foreldrene – nærmest i prosesjon, et vakkert og verdig tablå, som uttrykker mye om samfunnsstrukturen, om forholdet mellom sentrum og periferi. Med disse to parene i fokus etableres noen av de fineste scenene i forestillingen.

Den tilsynelatende idyllen brytes av det brutale drapet på Håkons far, og sønnens spontane motaksjon, som bringer inn et annet av stykkets sentrale tema, hevnmotivet. Konfrontasjonen mellom gammel og ny tro bygger under de nifse konfliktene.

Med naturlig autoritet og stemmeprakt blir volva Liva (Ingrid Kummeneje) et magisk midtpunkt med sin henvisning til urgamle tradisjoner.

Rundt denne skikkelsen holdes de mange handlingsgrenene samlet av rituelle, virkelig stilfulle dansescener med de tre nornene Urd, Verdande og Skuld, som vever livsveven, hvor hver enkelts skjebne finnes i mønstret. En rød tråd i regissørens grep er en fornøyelig utgave av skalden Einar Skåleglam.

Og dette er bare et utvalg av de mange innfallsvinkler og tematiske utspill Håkon + Kark byr på.

De skiftende, stiliserte tablåene med vilter lek og grasiøs dans danner en vakker bakgrunn for dramatikken, som utløses i voldsomt tempo bl. a. av de utrolig dristige rytterne. Dramatikken understrekes av musikken, som gir assosiasjoner til alt fra joik til Wagner. Det er operasus over den mektige scenen med valkyriene. Hele tiden glir det hele som smurt, og alle som har gjort – og gjør sin store innsats bak scenen – vet noe om dimensjonene i denne forestillingen.

Et scenografisk problem er forståelig forflytningen fra Lade til Rimol. Men – scenen med Håkon og Kark som gjemmer seg i grisebingen, er selvsagt sentral, og etterspillets realisme gir hver gang et sjokk. Øyvind Brandtzæg finner stadig nye trekk til sin Olav Tryggvason, som i år har lagt av seg noen rampete trekk og opptrer mer som kompromissløst, «moderne» maktmenneske.

For den som har fulgt Korsvikaspillets utvikling, er det fint å registrere at hver årgang har sitt særpreg, og at forandringene hele veien er til det bedre, noe som viser at ambisjonene er på plass.

Anmeldt av MARTIN NORDVIK