Travelhet er tidens tegn, men bare topp tempo hindrer at «Den stundesløse» kommer på etterskudd.
Endret: 07.09.2009 kl. 19:41
Sceneteppet er erstattet med et Trondheimskart fra 1674, så her skal det ikke være tvil om den historiske Holberg-forankring. Men hvordan skal nå «Den stundesløs» på noe vis angå oss i dag? Selvsagt er tidsnød og hektisk livsstil mer aktuelt enn noensinne, og kanskje kan forviklingskomedien gi noen ettertankens glimt?
Bentein Baardsons oppsetning tar spørsmålet på alvor, men regissøren er en teatrets slu rev som vet at her må hovedpersonens heseblesende tempo gjenspeiles i forestillingen. Derfor klemmer han til fra start og stoler på skuespillernes innsats og sikre timing i ablegøyene, slik at utfoldelsen fanger publikum i en ganske tynn – og velkjent – intrige. Ensemblet gir jernet, og det funker. En stund.
Det oppleves etter hvert som om parykkpryd, jålete manerer og antikvert kontormiljø tynger forestillingen, og hvilke knep har den drevne instruktøren så å by på? Da «Den stundesløse» ble satt opp på Trøndelag Teater i 1992, var valget av en gjennomført lettbent og lystig stil vellykket. Fornyelsen her lå mye i Nina Valsøs elegante gjendiktning med lokalvri. Oppsetningen i 1971 gjorde først og fremst Per Aabel (som Vielgeschrey) til et forrykende show med improvisasjoner og spillopper som gikk rett hjem.
Baardson velger et tredje alternativ – tydeligvis fordi han ønsker noe mer alvor midt i «blott til lyst»-opplegget. Han satser med god grunn på Valsøs tekst, som gir en flyt hele ensemblet er fortrolig med. Og da i særlig grad i det samspilte radarparet Vielgeschrey/Pernille (Øyvind Brandtzæg/Ingrid Bergstrøm), som er forestillingens drivkraft. Førstnevnte finner sterke uttrykk for en tragisk dimensjon i den sutrende alenefar og forretningsmann, som i et par scener tipper over i vanvidd. Mens overlevelseskunstneren Pernille i Bergstrøms spill virker helt i tråd med den rampete stuepikens motto: Æ bråke mest og gjør minst! Hun deler æren for sin suksess med vennen Oldfux, - i Hans Petter Nilsens skikkelse en usedvanlig ordrapp og spretten tusenkunstner.
Her spilles alt fra stilkomedie til folkelige løyer i en forviklingshistorie der det kort sagt dreier seg om å få Vielgeschreys attraktive datter Leonora (Gunnhild Sundli) gift med den hun helst vil ha. Litt omstendelig blir det med planlegging, gjennomføring og evaluering, og litt betenkelig er det at den mest spontane applausen utløses av ei flaksende høne, som avviker litt fra manuskriptets anvisninger.
Men idet intensiteten dabber av, ramler like godt en suverent maskert Mads Bones (som Peder Eriksen) ned fra scenekanten og gjenoppretter rent fysisk kontakten med publikum. Grepet er velprøvd og slår til igjen – også ved gjentakelser.
I dag ville vel Vielgeschrey ha satset på data, nedbemannet kontoret, tatt Pernille med og slått seg ned på Solkysten. Mens Leonora fikk nøye seg med å finne kjærligheten gjennom ett eller annet realityshow. Men det hadde neppe den moraliserende Holberg gått med på.
Diskuter denne saken
Innsendt av tord, 11.09.2009 13:27:35
Denne omtalen/artikkelen/hva det nå var for noe sa meg ingenting. For meg fremstår dette bare som tomt prat, nærmere vissvass kan man vel ikke komme.
Innsendt av Jens Jenssen, 07.09.2009 11:56:32
Nok en gang er Nordvik behagelig rund i kantene og kommer ikke med noen klare meninger. Hva mener du? Er det bra? Dårlig? Dette er ikke en anmeldelse, det er en omtale.
Vi vil ha grundigere og mer kritiske teateranmeldelser i Adressa, det ser ut til at avstanden Adressa-Teateret har blitt litt kort med tiden og det ikke skal tråkkes på noen vennetær.Innsendt av Arve Jorden, 10.09.2009 14:27:20
Nordvik strekker seg sjelden utover "lunken pluss"/"lunken minus", og selv om det kan være interessant å lese en erfaren teatergjengers betraktninger om et stykke, er det veldig lite i hans anmeldelser som kan kalles kunstkritikk. Her bør Adressa skjerpe seg.
