Ny scenografi og nye skuespillere gjør midnattsoperaen «Olav Engelbrektsson» til en storslått opplevelse.
Endret: 12.08.2011 kl. 17:39
Vi befinner oss midt oppe i 1500-tallets blodige maktspill og intriger. Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, er tynget av motstanden fra danskene og i ferd med å gi opp. Det blir ikke bedre av at Fru Inger til Austråt, en sterk alliert av danskene, tvinner biskopen rundt lillefingeren.
KLIKK PÅ HOVEDBILDET OG BRUK PILTASTEN FOR Å SE HELE BILDEGALLERIET
Etter en nølende start der ingenting stemte, verken innad i koret eller mellom kor og orkester, tar forestillingen en helt ny vending idet den danske adelsmannen Nils Lykke (Henrik Engelsviken) ankommer Steinvikholm slott sammen med Fru Ingers yngste datter, Lucie (Eir Inderhaug) og et nyfødt barn. Lykke hadde fått godkjenning til å ekte Fru Ingers eldste datter, men etter hennes død, slår det gnister mellom Lykke og hans avdøde kones søster, Lucie. Dette er synd av verste sort, og Fru Inger krever den mest grusomme død over «voldtektsmannen». Erkebiskopen blir stående hjelpeløs mellom Fru Inger på den ene siden, og det forelskede kjærlighetsparet på den andre.
Den tragiske kjærlighetshistorien mellom Lykke og Lucie blir troverdig skildret av Engelsviken og Inderhaug. Sistnevnte er rett og slett fantastisk i skildringen av den sarte Lucie, med sin rene, lyse sopran og sin uskyldige fremtoning. Teatralsk er hun et skue med en innlevelse og overbevisning som virkelig river i hjertet. Sarte og uskyldige Lucie er som karakter elskverdig. Inderhaugs tolkning er i tillegg særdeles troverdig.
Forestillingen får likevel unektelig et løft når den følelseskalde Fru Inger (Randi Stene) ankommer i hest og vogn. Stene er god teatralsk, stemmen enda bedre. Samspillet med erkebiskopen (Trond Halstein Moe) er en opplevelse. De utfolder hverandre perfekt, både scenisk og stemmemessig. Dette er Halstein Moes tiende år som biskop Olav Engelbrektsson, og han slutter ikke å imponere. I scenen etter han har lyst Lykke fredløs, kommer han sårbar ned på bakkeplan og oppnår en emosjonell kontakt med publikum. Det lyser fortvilelse i øynene hans. Olavs hærfører, Kristoffer Rustung (Trond Gudevold), bemerker seg også med sin kraftige maskuline stemme.
Danserne er noe av det mest imponerende. Arnhild J. Nygård og Lars Gjølme med sine luftige og teknisk krevende sprell, og ikke minst dansende Lucie og Lykke (Tonje L Kirkholt og Matias Rønningen) med sine elegante bevegelser og utstråling. Godt hjulpet av fantastisk koreografi og virkningsfull scenografi.
Både lyd og lys er gjennomført solid. Det var aldri noe problem å høre verken solister eller kor, selv om det innimellom oppsto en noe sjenerende ekkoklang. Operakoret skal også ha skryt. Bestående av lokale talenter og entusiaster, er det utrolig hva de har fått til. Det eneste jeg stusser på er hvorfor blåseensemblet ikke utvides med noen strykere. Henning Sommerros nydelige harmonier og melodier fortjener mer fyll, eller i hvert fall ekte instrumenter. Å høre strykere i synthesizer yter ikke musikken rettferdighet.
Det er mye som imponerer med årets midnattsopera, men Eir Inderhaug imponerer mest. Avslutningsscenen der hun balanserer mot toppen av borgen i sin hvite englekjole, er ekstremt sterk og gjør stort inntrykk. Dette er attende året denne operaen fremføres, og det har sikkert vært svært mange gode Lucier. Inderhaug er definitivt en av disse, om ikke den beste.
Anmeldelsen er basert på generalprøven onsdag kveld
Diskuter denne saken
Innsendt av Christian Eriksen, 12.08.2011 09:10:36
Hvorfor utvidet ikke Mahler med saxofoner? Hvorfor utvidet ikke Mozart med slagverk?
Synth er et seriøst instrument, det er useriøse og inkompetente kommentarer som dette som får det til å virke som noe annet. Det virker på ordvalget som anmelderen legger "skylden" for at det er instrumentert for synth på noen andre enn komponisten. Grunnen til at det er synth er selvsagt FORDI KOMPONISTEN VILLE DET! i tilfelle du (anmelderen) ikke har fått det med seg er synth et "seriøst" instrument i kunstmusikk, de mest kjente eksemplene er kanskje Schnittkes og Lloyd Webbers requiem... Sommerro har skrevet musikken for denne instrumentasjonen, og etter min mening så er det synthklangen som i tillegg til å gi fylde til ensemblet, lager den gjenkjennelige klangen av musikken på OOE. Etter min mening passer Sommerros harmonier ypperlig til de drømmeaktige synthtekstureneEn må ikke høre på synth som et substitutt for noe annet, men som et eget instrument i seg selv! Det er ingen i dag som klager på at man må bruke ordentlige instrumenter i stedet for de stemmene på orgelet som skal etterligne fløyte, menneskelig stemme, obo, trompet etc etc...Forøvrig viser igjen anmelderen sin inkompetanse med å tro at "et par strykere" kan gi den samme gylden som synthen gjør i den nåværende instrumentasjonen... En ville trengt mange fler enn "et par"
