Teater
Urpremiere
G7
Teaterhuset Avant Garden
Av: Ingrid Werne Nilsen og Eivind Salen
Regi: Ingrid Werne Nilsen
Produsert av Pontenegrinerne i samarbeid med Trøndelag Teater og Teaterhuset Avant Garden
Med: Syver Åmli Vestmo, Harald Brenna, Arne Reitan, Kingsford Siayor, Kirstofer Hivju, Kristine Welde Tranås, Ole Christian Gullvåg, Mona Synnøve Solhaug, Gunnar Eirikson, Kai Kenneth Hanson.

Åpningsscenen på Pontenegrinernes urpremiere er slående elegant og appetittvekkende – et gudelig orkester, innsmigrende og staselig, avslutter et feiende nummer med en intern krangel. Det er ikke rom for to ukuleler. En av bandets frontfigurer må gå.

Så klippes vi inn til et G7-møte, med nå bare seks guder i dress og slips, i hver sin saccosekk. Høylytte demonstranter styrer utenfor, mens de øverste ledere for hindu, buddhisme, kristendom osv. diagnostiserer verden og skryter av hver sin religions utbredelse og ytterligere potensial. Gudene er smålige, oppblåste og verdensfjerne, til forveksling lik deltagere i et politisk toppmøte, eller for den del årsmøtet i et borettslag?

Det er syv store som møtes, men det er to av dem maktkampen reelt står om, og Gud og Allah posisjonerer seg så godt de kan.

Allah er ekskludert på grunn av terrorhandlinger begått i hans religions navn, andre åndelige ledere utfordrer Gud på om ugjerninger begått sist sommer i kristendommens kulturkrets kanskje gjør saken annerledes?

Zevs, konsist og forvirret fremstilt av Harald Brenna, er sjef for en utdatert tidligere verdensreligion, men som representant for de undertrykte småreligioner virvles han inn i handlingen – sammen med en serviceinnstilt og musikalsk St. Peter, Guds sønn Jesus Kristus og hans usynlige uvenn profeten Muhamed. Legg til et lett umotivert besøk av to (virkelige) representanter for Jesu kirke av de siste dagers hellige, og du har premierekveldens persongalleri. «G7» er et ambisiøst stykke, som blir fremført med herlig mangel på pretensiøsitet – i strikt scenografi som fint utnytter scenerommet på Avant Garden.

På sitt beste er «G7» godt utviklet satire, med tilnærmet Monty Pythonsk frodighet og eleganse overfor politikk og religion. Dels er stykket miniportretter av åtte religioner – konsist og elegant utformet. Like tydelig er ikke den dramatiske fremdriften. Vi skjønner godt at gudene sitter der som en prateklubb opptatt av egne smålige intriger mens mennesker dreper hverandre i deres navn. Men vi føler ikke akkurat dramaet som utspiller seg i og utenfor G7-hovedkvarteret på kroppen etter hvert som frontene tilspisses. Også som publikummere føler vi en gradvis fremmedgjøring. De åtte gudene dreper hverandre med endeløs prat, dessverre tar denne strategien til slutt nesten også knekken på publikum.

«G7» er bedre på detaljer og enkeltstående poenger enn som helhetlig story. Noen av detaljene er til gjengjeld gudelig gode.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL