Teateret feirer i år sitt 75-årsjubileum. Det er også 75 år siden Ludvig Holbergs komedie om Jeppe på Bjerget for første gang ble spilt ved teateret. Teksten fra 1722 er denne gangen kraftig modernisert, selv om grunnplottet er det samme: Fattige Jeppe drikker seg full, blir lagt i baronens seng og lures til å tro at han er Baronen. Herfra kan det bare utarte.
Jeppe på Bjerget er for de fleste en kjent komedie. Spørsmålet blir dermed om akkurat denne versjonen får oss til å le. Svaret er nei. Trøndelag Teater tar en Truman Show-vri, med Jeppe som den uvitende hovedpersonen i en evigvarende reality-såpe.
Dette kunne vært en god idé til modernisering, men spennet blir dessverre for stort mellom originaltekstens grunnforutsetninger og den nye handlingen. I Holbergs versjon er Baronen inkarnasjonen av makt, en person bøndene skatter til og som styrer over liv og død i sitt distrikt. I dag har vi ingen slike baroner, og den moderne Jeppe fratas dermed makt og mulighet.
Flere lag med tekst skaper et haltende og til dels selvmotsigende univers på scenen – på den ene siden Holbergs 1700-tallsdiskusjon av klasse, dannelse og de fattiges manglende evne til å styre. På den andre siden en historie om realitysjangerens stadige sult etter å overstige grenser for å skape bra fjernsyn. På den tredje siden, den scenografiske slingringen mellom flere ulike uttrykk.
Flere av aktørene er ferske for det jubilerende teateret: Hovedrolleinnehaver Jan Sælid har tidligere spilt flere roller for tv og har definitivt sine komiske øyeblikk som fylliken Jeppe. Han er parodisk ubehjelpelig der han iført underbukse og helseskjorte raver fra den ene scenen til den neste. Det er ikke skuespillernes skyld at forestillingen fremstår som strukket. Også nykommeren Kjersti Tveterås er morsom i sin akrobatiske tilnærming til det å lakke tærne.
Men helheten spriker og scenene går ofte på tomgang. Scenebildet tar oss fra Jeppes 50-tallsstue via Paradise Hotel-parodi til ekspresjonistisk domstol. Skiftene er åpne og som publikum får vi se hele hovedscenen hele tiden. Dette hindrer fokus og oppmerksomhet, blikket glir mens vi ser skuespillerne i randsonen vente på neste scene.
Jeppe på Bjerget er en antikvert komedie. Holbergs Jeppe er en enkel mann som blir utsatt for en enkel spøk. Moralen er ditto enkel og udemokratisk: Fattigfolk er ikke skikket til å styre. Denne antikverte moralen ble ikke mer meningsfull av å bli piffet opp med moderne reality-tv. Den ble heller ikke morsommere.
