Peer Gynt er gammel, lenket til sykehussengen, dynket i morfin – og setter opp status for sitt liv. Historiene kommer i voldsomme bølger, delvis som poengtert realisme, dels som surrealistiske marerittsekvenser. Når var han seg selv, når var han seg selv nok? Var han noen gang et helstøpt menneske, eller var han bare et selvgodt troll som alltid gikk utenom?

Menneskene han sviktet kommer tilbake. Den gode mor Åse, bruden Ingrid som han stjal og forlot, den skipbrudne som han lot drukne, og ikke minst Solveig som ventet på ham i måneder og år.

Peer lyver og skryter, han er tilbake i Dovregubbens hall, han observerer ham som ikke bare tenkte, men også gjorde det, han konfronteres med fruktene av sin affære med Den grønnkledde, han er tilbake som styrtrik forretningsmann, som falsk profet og som innestengt i Dårekisten.

I programheftet bruker regissør Marit Moum Aune uttrykket «Ibsen på speed», og slik fortoner første akt seg. Tablå på tablå, effekt på effekt, tjo og hei.

Aldri har vel festene i Dovregubbens hall vært villere, aldri Den grønnkledde blitt styggere. Festlig nok, men etter første akt rådet forvirringen og irritasjonen. Ikke først og fremst på grunn av sære påfunn som å la Dovregubbens hall være lokalisert i Peers magesekk, men fordi de sære påfunnene overdøvet Ibsen. Kun i få øyeblikk, spesielt mellom gamle Peer (Strømdahl) og Mor Åse (Kokkin) kom drivet i Ibsens tekst frem.

I mylderet av påfunn og scener må du omtrent kunne «Peer Gynt» på rams for å henge med. Det hjelper ikke med sterke visuelle tablåer om du ikke først har etablert et emosjonelt forhold til handlingen og personene.

Stort bedre begynte ikke andre akt med nåværende europeiske statsledere innlagt på Peers sykehus. Morsomt nok med maskene, men de konkrete nåtidige referansene blir påtrengende og bare kvartveis relevante – og Ibsens dialog forsvinner blant effektene. Men det skjer noe med oppsetningen i det øyeblikket den greske presidenten Karolos Papoulias tar av seg masken og åpenbarer en like dødssyk Mor Åse.

Det er som om Moum Aune har bestemt seg for at nå har vi lekt nok. Hun skreller bort unødvendige lag i fortellingen, og ulik Peers løkskrelling finner hun en kjerne. Ibsens tekst kommer i forgrunnen, og vi blir sugd inn i melodi, rytme og menneskelig drama.

Jeg skjønner ikke poenget med at Mads «Bør Børson» Bones holder prestens tale på trøndersk, men det et uansett et virkelig menneske presten maner frem i et fint nedtonet øyeblikk. Peers gjensyn med Dovregubben (en sprelsk Skrødal) er et av flere høydepunkt når Peer får det travelt med å skaffe bevis på at han er noe annet enn en dvask middelhavsfarer.

Heldigvis er det to av ham til å gjøre jobben. Den unge, energiske erobreren Espen Klouman Høiner og den resignerte, men noe klokere Terje Strømdahl. Samspillet mellom de to Gyntene er ambisiøst lagt opp, og fungerer ikke optimalt hele veien – men når Peer Gynt mot slutten virkelig møter seg selv i døra, er det duket for et gripende skjebnedrama. Å la den gamle Peer Gynt drepe den unge utgaven av seg selv er en vågal symbolhandling, men det fungerer. Og det er fint at Moum Aune (og Ingrid Bergstrøm) ikke latterliggjør Solveigs blinde lojalitet, men lar henne få siste ord: Den ene gangen Peer virkelig var seg selv, var i hennes tro, i hennes håp, i hennes kjærlighet. Så toner stykket ut i en resignert, skulpturelt vakkert sluttablå.

Det er i denne tidløsheten at forestillingen beviser sin relevans.

Det er ikke museumsteater vi ønsker. Det er utmerket, og både viktig og riktig, å trekke Ibsens tematikk inn i vår egen tid. Men da må det gjøres med samme snert som hos Ibsen. Det er ganske krevende.

Denne oppsetningen har flere slike øyeblikk. Den moderne naive norske selvgodheten blir vist i et 15 sekunders tablå med sydengjester som synger «Y viva Espana». De 15 sekundene er nok. Poenget er satt, elegant og presist. Vi kan gå videre. Å la sykehusstativet for intravenøs væske være utformet som en oljeplattform, er et like enkelt og slående grep.

Men dette er krydder for hovedessensen i stykket, og også et mulig sidespor for dovne teatergjengere. Det er så lett å tenke at Peer Gynt er alle andre (vulgære Syden-turister, Fremskrittsparti-velgere, Ola Borten Moe, velg selv passende kandidat) – men inn til kjernen kommer vi først når vi innser at Peer Gynt er oss selv.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL