The Elders Scrolls V: Skyrim - Special Editon

PC / Xbox One / PS4

Aldersgrense: 15 år

Da jeg først hørte at «Skyrim», Bethesda Softworks prisbelønte rollespill fra 2011 skulle komme ut på nytt i en «remastered» utgave så reagerta jeg med et skuldertrekk. Jeg hadde tross alt tilbragt store deler av 2011 og 2012 i det iskalde og fiendtlige landet nord i Tamriel, et fantasy-kontinent som gjennom en rekke titler har vært settingen for spillene i «The Elder Scrolls» -serien.

«Har det noengang tidligere blitt laget et spill som ruver så til de grader i spillandskapet som det femte kapitlet i Elder Scrolls -sagaen? Neppe.»

Disse ordene skrev jeg i min anmeldelse av «The Elder Scrolls V: Skyrim» den 30. november 2011. Og etter å ha tilbragt et tredvetalls timer med den oppussede 2016-versjonen av spillet så kan jeg ikke annet enn å si meg enig med meg selv. Nok en gang så har jeg blitt dratt inn i denne ugjestmilde, men likevel så sjarmerende fantasi-verdenen. Det er noe med «Skyrim» som få, om ingen andre rollespill har klart - nemlig atmosfæren. Spillet er nå ( med de tre tilleggspakkene inkludert fra start) så stort at selv om jeg var sikker på at jeg hadde sett det meste det kunne by på, stadig tok meg i å finne nye steder, nye historier og nye labyrintiske grotter å bli fascinert av.

Les også: - 40-årige menn sitter og hulker på første rad

Les også: På gjengrodde stier i Tamriel

Da «The Elder Scrolls V: Skyrim - Special Edition» ble sluppet for halvannen uke siden hoppet spillet i sin første uke helt i toppen av salgslistene både her i Europa og i USA. Først forundret det meg at historien gjentok seg så til de grader. For det var jo ikke som om «Skyrim» hadde forsvunnet ut fra den kollektive bevistheten siden 2011? Spillet hadde jo solgt jevnt og trutt både for PC og konsoller helt siden lanseringen. Men så ble jeg altså tilsendt anmeldelseskopien av Bethesda og tenkte at jeg i det minste burde ta en titt for å se hva som eventuelt var nytt.

Fire timer senere var jeg oppslukt. Fullstendig oppslukt. Denne gangen valgte jeg å spille som en snikete bueskytter med med høye evner i lommetyveri. Den fullstedige motsatsen til den brutale sverdsvingeren jeg hadde valgt å være i 2011. Opplevelsen var fullstendig ny og «Skyrim» hadde fengslet meg nok engang. Jeg simpelthen  m å t t e bare se hvor oppdragslinjen for tyvelauget førte meg hen. Et tilfeldig oppdrag i en by ført meg videre på et oppdrag om å ta livet av en sadistisk leder av et barnehjem helt på den andre siden av landet. Dette førte meg igjen til en lyssky organisasjon som kalte seg Dark Brotherhood, noe som videre førte meg til..... ja, du skjønner sikkert tegninga.

Min opplevelse i Skyrim i 2016 har vært helt annerledes enn den i 2011 - og det til tross for at spillet er nøyaktig det samme. De grafiske «oppgraderingene» gjør egentlig ikke mye fra eller til. Jovisst ser det hele flott ut, men det er den grunnleggende atmosfæren i spillet som skinner like sterkt i dag som for fem år siden.

Jeg er i utgangspunktet svært glad i vestlige rollespill, enten det nå  dreier seg om sci-fi -univers som «Mass Effect» eller mer tradisjonelle opplevelser som «Dragon Age» og «Baldur's Gate». Men jeg våger å påstå at «The Elder Scrolls V: Skyrim» står i en særstilling. Selv sammenlignet med andre spill fra Bethesda som «Fallout 3» eller de øvrige titlene i «Elder Scrolls» -universet.  Skyrim føles som et levende land, et land der historier utspiller seg enten du er tilstede eller ikke. Om du ikke opplevde Skyrim i 2011 så gjør deg selv en tjenste og bestill en tur med en gang. Dette er et spill som går under huden din, fester seg og nekter å slippe taket. Det er også den største rollespill-prestasjonen som noengang har blitt laget. Et mesterverk.

NB! Jeg glemte nesten å nevne rosinen i pølsa. For første gang så kan du bruke mods ( fanskapte modifikasjoner) på konsollversjonene.