Nesten, men ikke helt

«Dishonored 2» finsliper mekanismene fra forgjengeren.

Saken oppdateres.

Dishonored 2

PC / Xbox One / PS4

«Dishonored» fra franske Arkane Studios ( «Dark Messiah of Might and Magic») ble en uventet kult-favoritt da den ble lansert i 2012. Delvis et forsøk på å gjenta det snike-skumle konseptet fra de tre første «Thief» -spillene og delvis en slags «Half-Life» for den syvende konsollgenerasjonen.

Spillet var aldri orginalt, men underholdene og mettet den delen av spillmarkedet som lenge hadde skreket seg hes etter nettopp denne blandingen av eventyr, steampunk, sniking og action. Men spillets mange fortrinn til tross, det var liksom noe som ikke helt stemte. Kontrollene var aldri responsive nok og spillet var lettere om du valgte å gå inn «all guns blazing» framfor det å gjemme deg i skyggene og snike deg fram.

Men den delen av «Dishonored» som faktisk sto til gull var atmosfæren. Den industrialiserte steampunk-byen Dunwall ga akkurat den følelsen av undertrykkelse, paranoia og frykt som den var ment å gi.

«Dishonored 2» fortsetter historien 15 år senere. Du kan velge om du vil spille som Corvo Attano ( hovedpersonen fra orginalen) eller Emily Kaldwin. Hvem du velger har egentlig fint lite å si for selve framdriften i spillet, men etter vår mening er Emily en langt mer sympatisk og spennende hovedperson enn den litt anonyme Corvo.

Mesteparten av handlingen i «Dishonored 2» foregår i den fiktive kystbyen Karnaca som er framstilt som en blanding av London på 1800-tallet og Milano slik vi kan forestille oss den om 50 år fra nå av. Steampunk-merkelappen  ( eller kanskje er det dieselpunk?) passer fortsatt godt til Dishonored-universet.

«Dishonored 2» byr på en rik og troverdig verden med en rekke sideoppdrag og et fantasifult arsenal av både våpen og (magiske?) evner.  Og velger du snike-deg-fram -metoden så vit at den funker langt bedre som valg denne gangen enn hos forgjengeren. Men vi kan ikke lukke øynene for at heller ikke denne gangen så byr «Dishonored» på en historie som er minneverdig. Atmosfære og spillmekanismer er tipp-topp, javel, men selve plottet er like  utilfredstillende som hos orginalen.

Grafisk sett er heller ikke «Dishonored 2» noe fruktfat. Kanskje er det vi som er bortskjemte med den fotorealistiske kvaliteten til spill som «Battlefield 1», men jeg har vanskeligheter med å se de helt store forbedringene i forhold til forgjengeren ( som ble laget for Xbox 360 og PS3). Vi har ikke fått testet PC-versjonen, men vi går automatisk ut ifra at den ser langt bedre ut. Selve design-filosofien bak «Dishonored 2» får ta litt av skylden for dette.

Men har du savnet et skikkelig altoppslukende singleplayer-spill i disse multiplayer-tider så er «Dishonored 2» som et slags kjærtegn til en svunnen tid. Her kan du glemme alt som smaker av co-oop, multiplayer eller andre måter å konkurrere / samarbeide med andre. I så måte er «Dishonored 2» en triumf. Et ekte singleplayer-spill som du og bare du alene kan nyte i det tempoet som passer deg best -uten å måtte forholde deg til en drøss med andre mennesker som kommer inn i spillverdenen din og forstyrrer moroa.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?