Strålende dystopi

SPILL: Nier Automata er «batshit crazy» som amerikanerne sier, men det er crazy på en god måte.

Saken oppdateres.

Nier Automata

Windows / PS4

«Nier» fra 2010 er i undertegnedes øyne spillhistoriens mest undervurderte spill. En helt fantastisk reise gjennom fantasien til den eksentriske spill-designeren Yoko Taro. Et spill som på mange måter ikke startet før du var nådd slutten. Et spill med det som udiskutabelt er den vakreste musikken noensinne brukt i dette mediet. «Nier» er et av de ytterst få spill som har kommet under huden min på samme måte som «Demon's souls», «Dark Souls» og «Bloodborne». Alle sammen titler som mestrer det vanskelige kunststykket om at «less is more».

«Nier Automata» tar opp tråden fra sin forgjenger og skrur forsterkeren til 11. Men først litt om Yoko Taro. Taro er utvilsomt en av de mest eksentriske - om ikke den mest eksentriske - spill-designeren i verden. Hans CV består av den relativt bisarre «Drakengard» -serien, samt de to «Nier» -spillene ( som forøvrig både tematisk og symbolsk er i familie med nevnte «Drakengard»). Felles for disse spillene er at de alle er så teknisk vaklevorne at det ofte er bare flaks om du klarer å spille en hel klokketime i strekk før noe går galt. Tekniske feil i videospill er ikke noe nytt, men den graden av skjørhet som Yoko Taros spill oppviser er i en klasse for seg selv. De er alle uten unntak en salig blanding av action - og rollespill.

«Nier Automata» er unntaket. Her har Taro samarbeidet med Platinum Games ( «Bayonetta», Metal Gear Rising», «Vanquish») og resultatet er at vi for aller første gang får oppleve Taros visjon uten samtidig å kaste spillkontrolleren i veggen på grunn av frustrasjon.

 «Nier Automata» er ( om dette i det hele tatt er mulig) enda mer bisart og surrealistisk enn forgjengeren. Og om du ikke har spilt «Nier» fra før av så anbefales det på det sterkeste at du tar deg en tur til brukthylla på GameStop eller tråler internett etter en kopi. For sjansene for at du blir sittende å klø deg i hodet av «Nier Automata»,  om du ikke har tidligere kjennskap til Yoko Taros spill, er ikke bare stor - den er garantert.

Jeg skal ikke røpe noe av handlingen eller settingen fra «Nier Automata» i denne anmeldelsen. Dette fordi «Nier Automata» er en av de få spill du bør imøtekomme med fullstendig uten fordommer. Det du derimot MÅ vite om spillet er at det er IKKE SLUTT SELV OM DU KOMMER TIL SLUTTEN.

 

Yoko Taros elsker å bryte spillkonvensjoner og med «Nier Automata» har han overgått seg selv. Når rulleteksten kommer på skjermen så må du IKKE avslutte spillet. Det du har spilt fram til da er bare en liten femtedel av det totale spillet. «Nier Automata» har fem forskjellige spill i spillet, og for å kunne fortsette må du nemlig komme til slutt A for å starte på historie B som i sin tur fører til slutt B, som igjen fører til historie C etc. etc.

Dette kan ikke understrekes nok. Men i et nøtteskall: når du har kommet til slutten av spillet så har du bare spilt omlag en liten femtedel av det totale innholdet. OK? Fint. Da kan du starte med å laste ned «Nier Automata» eller gå på butikken for å kjøpe deg. Jeg lover, du har aldri, ALDRI før opplevd maken til spillopplevelse.

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?