Dark Souls II: Scholar of the first sin

PC / XBox One / PS4

Aldersgrense: 18 år

I de fleste tilfeller så strever videospillmediet med å være alle populærkulturelle sjangre på en gang. Spesielt skyldig er bransjen når det kommer til å ta opp konkurranse med filmen. I de aller fleste tilfeller så ender disse forsøkene med et realt mageplask. Det finnes riktignok eksempler der «cinematiseringen» av spillmediet har fungert riktig så vellyket («Uncharted» -serien), men som regel så ender vi bare opp med et «vanlig» videospill proppfullt av regisserte videosekvenser.

Japanske From Software er en av de få som tør å stille seg selv spørsmålet: Hva er det som gjør videospill annerledes enn alle andre kulturelle sjangre? «Demon's Souls» fra 2009 svarte på dette med å introdusere en fantasiverden er historien var noe du selv måtte avdekke via en rekke kryptiske lag. Spillet var som en løk der den ene oppdagelsen førte til den neste. Det var også et av de vanskeligste videospillene i moderne historie («vanskelig» i den betydning at du måtte tenke før du handlet).

«Dark Souls» fra 2011 tok denne tankegangen videre og perfeksjonerte ideene fra det forrige. Om du syntes at David Lynch -filmer som «INLAND EMPIRE» og «Eraserhead» var vanskelig å tolke så gang dette med ti og du har «Dark Souls».

«Dark Souls II: Scholar of the first sin» er endelig her og byr på den mest komplette «Souls» -opplevelsen så lang. Dette er en HD-versjon laget for denne generasjonens konsoller og PC. Et spill som i utgangspunktet var stort som nå har blitt enda større. Dette er ikke et spill du er ferdig med når du runder det ( lykke til med det, forresten). Neida, dette er bare starten. For i neste runde så avdekkes flere lag av mysteriet. Og spørsmålene er mange. Er landet Drangleic det samme som landet Lordran i «Dark Souls»? Hvorfor dukker så mange hentydninger til de to første spillene opp? Og er hele landet egentlig bare den fjerde ( og ødelagte portalsteinen i «Demon's Souls»)?

Sjangermessig kan «Souls»-serien best beskrives som Action-RPG -spill...såvidt. Du vil feile i «Dark Souls II» fordi det er slik spillet er ment spilles. Du kan ikke vinne før du har lært av dine egne feil...igjen og igjen og igjen. Den nyskapende online-funksjonen lar deG hente inn andre spillere til å hjelpe deg i tøffeste situasjonene, men din lille verden kan også bli invadert av andre spillere som er i stand til ta fra deg alt du har og etterlate deg for å blø ihjel. Det er nødeløst, det er til tider blodig urettferdig, men det er alltid ekstremt underholdende.

Alle tre «Souls» -spillene ( pluss blodferske «Bloodborne» selvsagt som også er et «souls»-spill navnet til tross)  er stor kunst i mine øyne. Det finnes absolutt ingenting der ute i videospillsjangeren som kommer i nærheten av dette. Hverken sjangermessig eller kvalitetsmessig. Og «Dark Souls II» er det beste av dem alle tre. Et spill som aldri slutter hverken å begeistre eller forbløffe. Og om du skulle være så heldig / standhaftig / tålmodig (stryk det som ikke passer), at du kommer til slutten og får valget om å begynne på noe som heter New Game +. Vel, om du da takker ja til å starte det hele på nytt så finner du fort ut at løken ikke bare hadde mange lag, men også flere dimensjoner enn bare tre. «Dark Souls II» er et multivers av muligheter og hemmeligheter. Og tilsynelatende så tar disse aldri slutt. Jeg er nesten målløs av beundring.