Spillserien «Dead Space» har satt ny standard for hver utgivelse. Og sannelig gjør den ikke det denne gangen også.
«In space no one can hear you scream!» var slagordet da Ridley Scotts science fiction-klassiker «Alien» ble lansert på amerikanske kinoer i 1979. Ikke bare fornyet Scott både skrekk- og sci-fi-sjangrene dette året, men han laget også oppskriften som med stort helle har blitt brukt av både film- og spillbransjen helt siden da. Uten «Alien» hadde vi i dag neppe hatt filmer som Duncan Jones' «Moon» eller Scotts egen «Prometheus», heller ikke videospill som Capcoms «Resident Evil» eller Nintendos «Metroid».
Da det første spillet i Viceral Games' «Dead Space»-serie kom i 2008, mente mange at de amerikanske utviklerne hadde tatt opp tråden i survivor/horror-sjangeren der Capcom selv hadde sluppet den med «Resident Evil 5». «Dead Space» var som å tre inn i Ridley Scotts «Alien»-univers med deg selv som hovedpersonen. Spillet var neglebitende spennende og alvorlig skummelt uten at det tok i bruk alt for mange forslitte klisjeer og resirkulerte spillformler. Oppfølgeren «Dead Space 2» fra 2011 finpusset alle konseptene fra forgjengeren på de riktige plassene, samt at en passe tilmålt dose med action-elementer var lagt til. Og det er nettopp disse action-elementene som det tredje kapitlet om ingeniøren Isaac Clarke fokuserer mest på – med stort hell. Vi har allerede sittet musestille og lyttet etter lyder i et klaustrofobisk romskip («Dead Space») og vi har forskanset oss på gigantiske romstasjoner i kamp mot aliens med bare en skjærebrenner som våpen («Dead Space 2»). Derfor føles det nå bare riktig at Viceral Games tar den helt ut og blander skrekk-elementene fra de to første spillene med action-boblene fra «Gears of War»-spillene.
De som hadde fryktet at «Dead Space 3» bare ville bli en blek kopi av de to første spillene, kan puste ut. Spillet er fortsatt skummelt så det holder, men det finnes grenser hvor lenge vi orker å krabbe rundt i luftsluser og mørklagte romskip på jakt etter monstre. Mesteparten av handlingen i «Dead Space 3» foregår på isplaneten Tau Volantis, hvor ruinene av en 200 år gammel menneskeskapt koloni ligger. Den isende kulden og truende settingen på planeten gjør at spillet til tider går i fotsporene til Capcoms undervurderte «Lost Planet» fra 2006, men i Isaak har Viceral Games skapt en langt mer troverdig hovedperson enn Capcom gjorde med den identitetsløse Wayne Holden.
Det er svært mange ting som peker seg positivt ut i «Dead Space 3». Lyden er (som vanlig) eksepsjonelt god, grafikken er til tider fotorealistisk og både dialoger og måten historien blir fortalt på overgår det meste Capcom har gjort på svært mange år (disse stadige referansen til Capcom er fordi denne japanske spillutvikleren tidligere har vært uslåelig i survivor/horror-sjangeren – ikke nå lenger dessverre). Men best av alt er hvordan action-elementene så elegant er integrert i en sjanger hvor nettopp dette pleier å være det svakeste elementet.
Spørsmålet du nå sannsynligvis stiller deg er dette: Går jeg glipp av mye om jeg ikke har spilt de to første spillene i serien, men likevel kjøper dette?
Nei, du gjør ikke det. De to første spillene (tre om vi tar med Wii-spillet «Dead Space Extraction», som var en prolog) danner en naturlig enhet hva historien gjelder. «Dead Space 3» føles mest av alt som starten på en helt ny historie. Uansett har Viceral Games vært så kloke at de har lagt med hele historien fram til nå i et eget menypunkt i spillet. Der tar det ti minutter å bli oppdatert om alt som har skjedd. Deretter er det bare å lene seg tilbake og nyte en av de aller beste action/survivor/horror-spill ( ny sjanger?) som noensinne har blitt laget.
