Blizzard skjøt seg selv i foten med «Diablo III» da det kom ut for Windows og MacOS i fjor sommer. Ikke fordi spillet i seg selv var dårlig, men fordi det medfølgende «auksjonshuset» gjorde spillet i seg selv overflødig. For hva var egentlig vitsen med å bruke 50 timer eller mer på å spille «Diablo III» når du kunne bruke penger på å kjøpe deg de våpnene og utstyret du i de to første spillene måtte «jobbe» for?
Spillene i «Diablo»-serien handler ikke om historien eller om grafikken. Dette er ikke viktig. «Diablo»-serien handler om den samme besettelsen som får folk til å dra til Las Vegas for å bruke tusenvis av kroner på gambling. Stort sett taper du, men den ørlille sjansen til å få den store, store gevinsten ligger alltid og lurer i bakhodet. I «Diablo III» er denne besettelsen oversatt til følgende: Du reiser rundt og klubber ned store og små monstre med det du måtte finne av våpen. Etter kampen plukker du opp byttet som ligger strødd på slagmarken og ustyrer deg hele tiden med våpen og ustyr som er litt bedre enn det du har fra før. Slik fortsetter det til morgenen gryr. Opplevelsen er enestående avhengighetsskapende om du er tilbøyelig til å like denne typen spill. Mange har forsøkt å toppe «Diablo», men ingen har så langt klart det. Du bare må se hva som er bak neste sving før du tar kvelden.
Tradisjonelt sett er dette en spillsjanger som stort sett har eksistert på pc. Det finnes unntak slik som «Baldur's Gate: Dark Alliance» (2001), «Champions of Norrath» (2004) og «Torchlight» (2011). Og selv om disse har både solgt godt og fått gode kritikker, er antallet «Diablo-kloner» fortsatt langt større på pc. Litt besynderlig egentlig, for sjangeren i seg selv er som skapt for sofasitting med håndkontrolleren i hendene.
Men et auksjonshus der du bare kunne kjøpe det du ville ha (enten med «liksom-penger» eller ekte penger) sparket bena unna selve grunnmuren for «Diablo III». Det er nå konsoll-versjonen her for å rette opp. For med PS3 og Xbox 360 finnes det ikke noe auksjonshus eller noen annen måte å «jukse» på. Nå er du pent nødt til å ta den lange og harde veien. Og for en forskjell det gjør. For første gang skinner selve spillmekanismene gjennom. Og om du skulle være i tvil, «Diablo III» er et strålende spill på konsollene. Du slipper å måtte gå til legen med ødelagte leddbånd i fingrene av overdreven museklikking. Overgangen til håndkontroller er 100 prosent perfeksjon. Og best av alt: Spillet støtter lokal multiplayer med opp til fire spillere samtidig – på samme skjerm. Online-spillingen er også ivaretatt og det tar ikke mange sekundene å bare hoppe inn i en kamp.
Men hva med selve grunnen til å spille «Diablo III»? Altså skattene og byttet («loot» i sjangerbetegnelsen). På pc/Mac-versjonen hadde jeg fire blå (magic) items og en gul (rare) på begynnelsen av Act II (erfaringslevel 18). På PS3-versjonen hadde jeg på samme tidspunkt fem gule (rare), to oransje (legendary) og resten blått (magic). Ved begynnelsen av Act III var alt ustyr enten gult eller oransje. Med andre ord alt av godsaker som du på pc/Mac måtte på auksjonshuset for å finne, finner du her i selve spillet. Hurra-meg-rundt for det. «Diablo III» har endelig blitt det spillet det skulle ha vært fra begynnelsen av.
