Dette er historien om trondheimsgutten som sultet i L.A, ble sportsdirektør innen verdens største underholdningsindustri og fikk tusenvis av kinesere til å synge «rai-rai» av full hals.
Endret: 25.04.2008 kl. 15:14
Seks telefonsamtaler og en aldri sviktende magefølelse har ført Jonas Alsaker
Vikan dit han er i dag. Men før han kom så langt skulle han oppleve å få
tusenvis av kineser til å synge D.D.E. sangen «Det går likar no» av full
hals.
- Alle lag skulle velge sin egen sang når de kom på scenen, sier Alsaker
Vikan.
- Det var rock og det var hip-hop. Men vi i det norske laget valgte D.D.E. Og
det er noe med den sangen som gjør at absolutt alle kan synge med, selv i
Kina. Og det endte med at en fullsatt sal av kinesere satt og sang rai-rai.
Fantastisk morsomt.
Sportsdirektøren
Neste uke drar Jonas Alsaker Vikan til Birmingham for å plukke ut laget som
skal delta i høstens Championship Gaming Series. Det dreier seg om spill.
Dataspill for å være helt presis. For konkurransesituasjonen i spillbransjen
har nå kommet så langt at den er profesjonalisert. Esport heter det. Og
Jonas er i denne sammenheng den eneste nordmann i verden som er
sportsdirektør for et internasjonalt topplag. Det dreier seg om penger.
Store pengepremier på en halv million dollar. I tillegg kommer gullkantede
sponsoravtaler og ikke minst en real porsjon kredibilitet, noe som er minst
like mye verdt som penger i den bransjen.
- Men jeg er ikke med i dette for pengenes skyld, bedyrer Jonas.
- Det har hele tiden vært denne lysten til å reise. Å møte andre mennesker og
lære andre kulturer å kjenne har drevet meg. Det har alltid vært
motivasjonen min. Ikke spillet i seg selv.
Men før han havnet i posisjonen som manager for teamet Berlin Allianz var
Jonas selv en profesjonell gamer. En sultende og fattig sådan.
Seks samtaler
Seks telefonsamtaler har forandret Alsaker Vikans liv. For ambisjonen som
profesjonell esport-utøver og senere sportsdirektør var aldri i den blonde
trønderens tanker da han i 2001 ble alvorlig syk. Han var ikke engang særlig
interessert i spill og data.
- Jeg hadde spilt fotball så lenge jeg kunne huske på varierende nivå.
Plutselig var jeg alvorlig syk og måtte slutte med noe som jeg hadde elsket
hele livet. Jeg ble introdusert til spillet Counter-Strike av en kompis. To
måneder senere kom jeg over noen bilder fra USA der en utøver vant over
50 000 dollar i dette spillet. Der og da ga jeg meg selv ett år på å bli
profesjonell nok til å bli med i dette miljøet selv.
Møtte millionær i Brasil
Den første av de avgjørende telefonsamtalene i Jonas` liv var beskjeden om at
han hadde fått kyssesyken og måtte holde seg i ro en god stund. Noe som
førte til esport-interessen. Den andre samtalen kom mens trønderen nøt
backpackerlivet i Rio De Janeiro sommeren 2003.
- Det var en 60 år gammel brasiliansk millionær som lurte på om jeg kunne
tenke meg å være med det brasilianske laget til Peru for å spille i en
konkurranse der.
Det kunne Jonas godt tenkte seg, noe som igjen førte til den tredje
telefonsamtalen.
- Det var den samme millionæren, sier Jonas. - Denne gangen tilbød han meg å
flytte til Rio og bli fast kaptein for laget. Jonas takket i første omgang
ja, men hjemlengselen etter Trondheim ble etter hvert så stor at han sa takk
for seg og reiste hjem.
- Det var ikke fritt for at jeg angret meg litt i etterkant, sier Jonas.
- I det ene øyeblikket levde jeg livet på Rios strender, det neste sto jeg på
et gatekjøkken i Trondheim og skrubbet pommes frites.
På bommen i Los Angeles
Høsten 2003 kom den fjerde avgjørende telefonen, denne gangen fra USA.
- En big shot i bransjen tilbød meg å flytte til Los Angeles for å sette
sammen et team der, sier Jonas.
Som sagt så gjort. Like etter befant Jonas seg på flyet til USA for å friste
en tilværelse som skulle vise seg å bli alt annet enn en dans på roser.
- Det var bare rot, sier Jonas. - Første måneden kom lønna inn på kontoen.
Etter det så jeg ikke snurten av penger. Manageren hadde rett og slett solgt
skinnet før bjørnen var skutt.
Resultatet ble at Jonas måtte selge unna alt han hadde av datautstyr hjemme i
Trondheim for å få penger til mat i Los Angeles. Men selv ikke denne
tilværelsen som lutfattig i englenes by tok motivasjonen fra Øya-gutten.
- Jeg var rimelig på bånn der og da, sier Jonas. - Men etter at jeg kom meg
hjem til Trondheim igjen våknet ambisjonene om å bli proff gamer opp på nytt.
Norsk lagkaptein
Men drømmen om å livnære seg som profesjonell gamer var likevel ikke helt
begravet. For den femte telefonen kom nemlig fra en norsk spillportal.
- Det var Catch Gamer som ringte, sier Jonas. - De skulle stable på bena et
norsk team som kunne konkurrere internasjonalt og jeg ble forespurt om å
være lagkaptein.
Og lagkaptein ble Jonas. Noe som førte ham rundt på de fleste
esport-turneringer i verden de påfølgende to årene. Og til den sagnomsuste
seieren og «rai-rai»-stuntet i Beijing våren 2006. En seier som Jonas
beskriver som legendarisk i esport-sammenheng.
- Vi vant 16 - 0! En helt overlegen seier.
Etter Beijing-triumfen gikk luften ut av det norske laget. Jonas la musen og
tastaturet på hyllen for godt etter et knusende nederlag i USA senere samme
år. Men hva gjorde vel det? Han hadde nådd målet. Han hadde fått reist
verden rundt som profesjonell esport-utøver og det å fortsette fristet ikke
lenger.
- Det ble de stadig tilbakevendende problemene i esport hvor folk og
organisasjoner opptrer uproft, det tappet motivasjonen min til slutt.
Ich Bien ein Berliner
Men så en iskald vinterdag i Trøndelag kom den sjette og mest avgjørende
telefonen.
- Det var fra USA igjen, sier Jonas. - Men denne gangen ville de ikke ha meg
til å spille, men derimot til å bestyre.
Det var mektige krefter fra den nystartede Championship Gaming Series som
hadde ringt Jonas. En verdensomspennende esport-turnering som skulle sendes
på direkte-tv både i USA, Asia og Europa.
- Jeg kunne få velge om jeg ville bli sportsdirektør for enten det svenske
eller tyske laget, sier Jonas. - Jeg valgte det tyske og kort tid etter
befant jeg meg i Birmingham i England med kontrakter verdt mange hundre
tusen kroner i lomma. Og det var jeg som skulle dele dem ut til spillere som
jeg fant lovende.
Og det tok ikke Øya-gutten lang tid før han hadde plukket ut et lag han mente
kunne konkurrere i verdenstoppen. Laget ble døpt Berlin Allianz og besto av
spillere fra syv forskjellig land.
- Det hele skjer så utrolig kjapt i denne bransjen, sier Jonas. - I det ene
øyeblikket befinner du deg i Trondheim, i det neste så sitter du på en 80
kvadratmeter stor penthousesuite i Los Angeles med ansvar for et
internasjonalt team og muligheter til å vinne hundretusenvis av dollar. Men
det hele har vært et tilfeldighetenes spill. Bokstavelig talt, legger han
til.
For en neve dollar
Under fjorårets Championship Gaming Series kom Berlin Allianz på 3. plass i
verdensmesterskapet. En plassering som Jonas beskriver slik: - Vi var best i
Europa og tredje best i verden etter noen korte måneder. Det er bra. Vi
tapte semifinalen med ett poeng og det svir fortsatt nok til at jeg aldri
vil oppleve akkurat det igjen. I år blir vi best.
Championship Gaming Series sendes her i Norge på Eurosport 2 i mai. Spillene
som det konkurreres i er Counter-Strike: Source, Dead or Alive 4, Forza
Motorsport 2 og FIFA.
Diskuter denne saken
Innsendt av Pingzu, 26.04.2008 07:40:45
Fin dress btw ;)
