Etter å ha utforsket religioner og militæret er Are Sende Osen tilbake som fornuftens røst, denne gang om hva som får folk til å utsette seg for ulike former for galskap. Første episode handler om ekstremsport.

Den mest nervepirrende scenen har allerede turnert diverse nettaviser. Likevel er det er minst like, eller kanskje mer, ubehagelig å få servert forberedelsene og omstendighetene rundt fembarnsfarens Richard Henriksens elleville stunt på en svingstang 1200 meter over bakken.

Den andre episoden vi har sett tar for seg idoldyrkelse, med fokus på Justin Bieber og Elvis. Are blir dessuten med Norges svar på Bieber, D.D.E., på spillejobb i Vinstra. Og programlederen må selv til pers.

Som vanlig er Are stjernen i showet, men mindre enn i «På tro og Are» og «Redd menig Osen», heldigvis. Her lar han personene få utfolde seg i sin galskap, og han er god til å trekke paralleller til helt andre situasjoner, slik at vi får en følelse av hva det handler om. Spesielt underholdende er det når ansiktsuttrykket røper at Are har gått ut av rollen som skeptiker, og entusiastisk tar del i galskapen som de andre. Fornuftens røst er ikke alltid så sterk som programlederen skal ha det til.

Galskapen, eller lidenskapen om du vil, blir ytterligere gransket gjennom et ekspertpanel av psykologer og forskere, som på konkret og saklig vis forklarer hva som får folk til å gjøre de utroligste ting. Ifølge evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU er det et enkelt svar på hva som får folk til å kaste seg utfor klipper eller dyrke en person, men det skal jeg ikke røpe her.

Ekkofilm bidrar som tidligere med animasjon, blant annet med en kort oppsummering av bakgrunnen til galskapen som utforskes. Ares «arbeidsrom» er også animert, det samme er rommet der samtalene med ekspertene foregår. Forvandlingen av den trauste studiosamtalen til noe visuelt interessant er et godt grep som gir liv til innslag som fort kunne blitt tørre og kjedelige.

«Normal galskap» er det beste programmet fra Are Sende Osen så langt. Are inspiserer galskapene på en måte som både er opplysende og underholdende. Og selv om man ikke forstår dyrkingen av Justin Bieber, er synet av en smilende Are i et hav av skrikende fjortisjenter noe du bare må få med deg i høst.