«Mannen som elsket Yngve» var på flere måter et friskt pust i norsk ungdomsfilm for tre år siden. Artig 80-tallsbilde og god skildring av et kompismiljø i en film det var lett å like. Selv om det følelsesmessige dramaet mellom Jarle og Yngve var vanskelig å få helt tak på. Den energiske skildringen av forholdet mellom kompisene Jarle og Helge veiet nesten opp for at hoveddramaet ble uforløst.

Forspillet til, og starten på fortsettelsen er effektiv. Syv år etterpå, i 1997 studerer Jarle Klepp litteratur i Bergen med Marcel Proust som fordypningsemne. Mellom et av fylleslagene med kompisene, får vår uansvarlige unge mann på 25 plutselig vite at han er far til en syv år gammel jente. Dessuten at hun er på vei, på besøk. Mora, dvs jenta han intetanende besvangret på fyllefest i forrige film, er på ferie i Syden.

Regissøren er den samme, forfatteren også. Rolf Kristian Larsen er fortsatt god som Jarle Klepp. Mange dyktige skuespillere bekler større og mindre roller, med en god Amina Eleonora Bergem i den krevende rollen som vesle Charlotte Isabel Hansen. Filmen burde være interessant som skildring av ansvarsløs ung mann som plutselig går fra intellektuelt gutterølp til å bli kringsatt av kvinner, barn og ansvar.

At filmen dessuten har et lydspor spekket med Bob Hund, Pixies og Pulp, og begravelsen til Diana som historisk bakteppe, slik Berlinmurens fall var det i forrige film, burde gjøre «Jeg reiser alene» til et sikkerstikk. Dessverre funker den ikke som det. Altfor mye av handlingen blir prat og dyktig babling dyppet i musikk. Gradvis drukner det menneskelige dramaet i ganske lettkjøpt situasjonsdramatikk.

Det er morsomt når Klepp kaller sin svenske foreleser og rival hos Ingrid Bolsø Berdal for en: «satans nøytrale Derrida-kuk!». Når barnets mor dukker opp og høylytt forkynner: «Jeg er midt i et samlivsbrudd!» har filmen gått fra showing til telling på en overraskende gammeldags, teatralsk måte. Skuffende er det også at filmen utnytter den bergenske settingen enda dårligere enn Varg Veum-filmene.

«Jeg reiser alene» er ikke en film om ei jente som reiser alene, men en ganske god tittel på en beretning om en ung mann som tror han gjør det. Den store svakheten er at gode replikker, tilspisset historie og fet musikk aldri blir noe mer enn elementer i et drama som aldri treffer så dypt som det burde. Når Jarle Klepp omsider lar tårene renne, er det ikke godt å si om det er fordi han omsider ser seg selv som far, eller fordi han har fått en artikkel på trykk i Morgenbladet. Det ene framstår bare marginalt mer patetisk enn det andre.

Kringsatt av ansvar: Jarle Klepp er ikke helt klar for å bli pappa til Charlotte Isabel Hansen.