(Foto: ULF DALHEIM)

Foto: ULF DALHEIM

(Foto: ULF DALHEIM)

Foto: ULF DALHEIM

(Foto: ULF DALHEIM)

Foto: ULF DALHEIM

Leses nå:

Lenger opp i byen Barolo er det vanskelig å komme. Jeg får nesten en Trollstigen-følelse idet jeg kommer til Barolo og starter i bunnen av bakken, der Marchesi di Barolo har bygd sitt nye tappe- og lageranlegg. Men vi skal lenger opp på haugen!

På høyresiden passerer vi noen av de berømte Barolo-vinmarkene, så følger hoteller, bolighus, restauranter og andre vinhus. Øverst runder veien av og går parallelt med åsen. Der ligger et gulfarvet, ærverdig slott, i sin tid hovedkvarter for Falletti-familien. Her tar Marchesi di Barolo imot hundrevis av besøkende hver eneste dag.

Barolo er noe av det mest italienske man kan tenke seg. Men det var en fransk dame, Julie (Giulia) Colbert, som rundt 1852–53 skapte den vinen som etterhvert ble kjent som Barolo. Det var i kjellerne under Falletti-slottet at en av Italias mest berømte viner ble unnfanget og utviklet. Frem til da hadde de vært brukt til stall for hestene til bl.a. Julie Colbert.

Basisen for hennes nykomponerte Barolo-vin var druer dyrket og høstet i åssidene i og rundt byen Barolo. Men den gang ble vin på Nebbiolo-druen drukket ganske ung, som en Dolcetto. Colbert, som hadde interesse innen ønologi fra sine barndomstrakter i Bordeaux, startet med fatlagring. I utgangspunktet lå vinene seks–syv måneder på fat. Men et år ble ett av fatene avglemt, vinene fikk lang lagring, og dermed var den første Barolo slik vi kjenner denne Nebbiolo-vinen i dag «oppfunnet».

Marchesa Giulia Colbert de Maulevrier døde i 1864, uten etterkommere. Det var siste gang en fra Falletti-familien hadde tilhold der. Slottet ble overtatt av den religiøse stiftelsen Gia Opera Pia Barolo, mens stallen (kjellerne) ble kjøpt av to brødre som ville bruke lokalitetene til fortsatt å lage vin, i ånden til Marchesi Giulia.

En av dem, Pietro Emilio Abbona er senere kjent som patriarken av Barolo, og ble en historisk pioneer. Abbona klarte mesterstykket å gjøre Barolo verdensberømt, med etiketter som stolt viste frem slottene i Barolo og Serralunga. Navnet på vinhuset var allerede den gang Marchesi di Barolo.

Fortsatt er det de samme vinmarkene som gir drue-råstoffet til Marchesi-vinene. Og fra den opprinnelige kjelleren under slottet øverst i åsen, går det nå en 7–800 meter lang underjordisk gang ned til det nybygde anlegget nede i dalsøkket. Noen av de opprinnelige Colbert-fatene finnes også, i nøttetre (!). Og arven fra både Julie og Pietro føres videre. Etter at Pietro døde barnløs, han også, overtok broren.

Fortsatt er Abbona-familien på plass, i dag i tredje generasjon gjennom to brødre, en fetter og deres barn. Er man ekstra heldig får man bli med en representant fra familien ned i deres private kjelleravdeling. Der legges de beste årgangene unna. Personlig så jeg flere viner der med årstall fra både 40-tallet og før 2. verdenskrig...