–Det er kanskje noe med kvinnelige vinskapere. Jeg hører mange som mener at vi lager viner som er mer elegante enn våre mannlige kolleger. Det er ikke bare du som sier det, svarer Marina Marcarino når jeg bemerker at det er noe elegant og muligens feminint over vinene hennes.
Høyt oppe i San Cristoforo-åsen i nærheten av landsbyen Neive holder Marcarino til. Fem katter møter meg på gårdsplassen. Fuglene synger lystig i trærne. I blomsterpottene bugner det av vårfriske vekster. Det samme inntrykket gir vinmarkene. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd at jeg befant meg i en svært viltvoksende blomstereng. Men røtter av 55 år gamle vinstokker, med nye skudd, samt påler og strenger, forteller at her dyrkes det vindruer.
–Det sterke innslaget av planter og blomster i vinmarken er bevisst. Jeg deltar faktisk i et prosjekt sammen med universitetet i Torino for å bevare planter som er i ferd med å dø ut. Å la mye forskjellig gro i vinmarkene bidrar til at jordsmonnet blir bedre og smaken på druene mer sammensatt. Jeg pløyer aldri jorda her, og når vi skal skifte ut gamle planter i en vinmark, lar vi jorda ligger brakk i tre år. Da er vinmarkene helt regenerert, sier Marina.
Hun er svært bevisst på hvordan alle deler av vinproduksjonen skal foregå. Selv ikke kugjødsel vil hun bruke i vinmarkene. Og kun beskjæring skjer på oppadgående måne. Alt annet gjøres når månen er på vei ned igjen.
–Jeg er naturligvis noe inspirert av Rudolf Steiner. Men jeg har også erfaring høstet gjennom samarbeid med Torino-universitetet, der jeg selv studerte i sin tid.
Punset er navnet på åsen der eiendommen ligger. Den tilhørte hertugen av Neive, men han klarte å spille bort både gods og gull, så oldefaren til Marina Marcarino fikk sammen med to venner kjøpe slott og vinmarker mot at greven fikk bo der ut sin levetid. Siden 1964 er det laget vin ved Punset.
–Jeg vokste opp i vinmarkene og forelsket meg tidlig i dette livet. Det hjalp ikke at pappa mente jeg skulle bli ingeniør, forteller Marina.
Alt som 18-åring laget hun sin første vin, og siden har hun fortsatt med det. På sin egen måte. I kjelleren ser vi mer gamle sementtanker enn nye fat. Marina
kjøper opp slike når hun kommer over dem. De er perfekt til rødvinene hennes, mener hun.
–Jeg investerer ikke i siste mote innen vinlaging, jeg investerer i vinmarkene. Det er det som teller, fastslår Marina Marcarino.
