I gamle almanakker betegnes 29. september som mikkelsmesse. I likhet med sankthans og olsok er mikkelsmesse en av de katolske festdager som ikke har gått helt i glemmeboken.

En av grunnene til det er nok at mikkelsmesse fortsatte som helligdag lenge etter reformasjonen. Det var først i 1771 at mikkelsmesse opphørte å være rød dag i kalenderen i Danmark og Norge.

Mikkelsmesse var en viktig festdag i katolsk tid, av flere grunner. Dagen ble feiret til minne om erkeengelen Mikael, som er den eneste erkeengel som navngis i Det nye testamentet. I det katolske helgenhierarkiet kom erkeenglene nærmest jomfru Maria i rang. Det innebar også at mikkelsmesse ble feiret med et omfattende liturgisk seremoniell i kirkene. I Nidaros-provinsen var festgraden maius duplex, det var den nest høyeste graden.

Den rolle erkeengelen Mikael kom til å spille i middelalderen var tuftet på et skriftsted i Johannes’ åpenbaring kap. 12: ”Og der ble en strid i himmelriket, Mikael og hans engler stred mot dragen”. Djevelen i dragens skikkelse ble styrtet til jorden med sine engler. Dette bibelsted utviklet seg videre i legendene, i den såkalte Gyllne legende heter det at Mikael og hans engler styrtet Lucifer og hans følge ned fra himmelen.

På dommedag skulle atter Mikael og hans engler beseire den onde, liksom han hver dag kjempet med djevelen om menneskenes sjeler. I teologisk fortolkning ble Mikael knyttet til dommens dag, det var han som skulle veie sjelene. Disse forestillingene avspeiler seg også i kirkekunsten. De vanligste motivene er Mikael som støter lansen i dragens gap eller Mikael som veier sjelene på en skålvekt.

Datofestingen av mikkelsmesse har sammenheng med hendelser på Garganofjellet i Apulia (Italia). Her skal Mikael ha vist seg ved flere anledninger. Den første gangen skal ha vært i 490, da en rik adelsmann lette etter en verdifull okse og fant den knelende utenfor en hule. Sint skjøt han etter oksen, men pilen kom tilbake og traff ham i foten. Biskopen forordnet tre dagers bønn og botsøvelser. På den tredje dagen kom Mikael til biskopen og sa at hulen var hellig og at biskopen måtte gå inn i den og dedisere den til den kristne religion. Det ble det likevel ikke noe av.

Den andre episoden fant etter tradisjonen sted et par år senere, men knyttes også til en seier langobardene vant 8. mai 663. Her spilte Mikael en avgjørende rolle. Jordskjelv og lynild drepte mange av de angripende hedninger; de som overlevde erkjente Mikaels kraft og omvendte seg til kristendommen.

Etter seieren ønsket biskopen å vie hulen til Sankt Mikael som en takk for hjelpen. Erkeengelen viste seg da for tredje gang og sa at biskopen skulle ta med seg menigheten og gå inn i hulen der de ville finne engelens fotspor i marmoren. Mikael hadde innviet hulen på forhånd. Biskopen og hans menn bega seg da av sted. Inne i hulen fant de et kirkerom med alter og kors og her ble den første gudstjenesten feiret 29. september. Da kirken ikke har blitt innviet av et menneske, kalles den ”Den himmelske basilika”.

Et par hundre år senere var det en biskop i Normandie som fikk et syn av Mikael. Biskopen skulle bygge en kirke på et sted hvor han fant en okse; også han fant fotspor i klippen. Han fikk hentet et stykke av erkeengelens kappe som lå på alteret i den italienske Mikaelskirken. Dermed var fundamentet lagt for en et nytt pilegrimssenter på klippeøya Mont-Saint-Michel. Her ble det på 900-tallet bygd et kloster til minne om Mikaels besøk.

Når Mikael ble så populær i England som han ble, skyldtes nok det delvis normannisk kultpåvirkning etter Williams erobring i 1066. Ved utgangen av middelalderen er det kjent at minst 686 engelske kirker var dedisert til Mikael.

Også i Trøndelag var flere kirker dedisert til erkeengelen. Det gjaldt fylkeskirken på Stein på Byneset, på 1200-tallet nevnes også en mikaelskirke i Nidaros. Det var også mikaelskirker på Svengard i Skogn og på Voll i Rennebu.

Kirker og kapeller viet til Mikael lå gjerne høyt, et typisk eksempel i så måte er Mikaelskirken på Slottsfjellet i Tønsberg. Mange kirker hadde altere viet St. Mikael hvor det ble lest sjelemesser. I Nidarosdomen var det et mikaelskapell over nordre hovedinngang, nok et eksempel på at Mikael gjerne ble dyrket i høyden. Her kan vi på utsiden skue en marmorplate med en fremstilling av Mikael og dragen fra tidlig 1200-tall.

I trønderske kirker har det også vært mange to- eller tre-dimensjonale bilder av Mikael. Mest kjent er statuen som kommer fra Vinje kirke i Mosvik. Den er nå utstilt i kirkesamlingen i Vitenskapsmuseet. Dette museet har også en mindre statue med samme motiv fra Hov kirke i Soknedal og en statue som er funnet ved Evenstjønna i Melhus. På utsiden av et alterskap fra ca. 1520 i Leka kirke er malt et bilde av Mikael som stikker en korsformet lanse i dragens gap.

Det er ikke til å underes over at det i middelalderen knyttet seg mange forestillinger til et overjordisk vesen som hadde så stor makt over menneskenes liv og død. Dette er f. eks. tema i noen strofer av Draumkvedet:

Dæ va st.såle Michael

han blæs i luren den lange

å no sko alle synde-sjæline

fram fe domen stande.

Og det var st.såle Mikkjel

han vog med skålevigt

så vog han alle syndesjælene

hen til Jesum Krist.

Over hele landet var det mange truer og skikker knyttet til mikkelsmesse. Mikkelsmessenatt skulle alle husdyrene være under tak. I Verdal het det at om de var ute den natten, skulle de se alt det gale som skulle hende i det kommende år. Mange trodde også at man kunne miste buskapen om den gikk ute mikkelsmessenatten, da kom ”urnautene” inn fra havet i store mengder og tok dyrene.

I Roan het det at om det var pålandsvind natten til mikkelsmessedagen, kom havoksene i land og de fortærte så mye fôr at det ble fôrnød til våren. Var det fralandsvind, drev oksene til havs og fôret var berget. I Bindal og Åfjord ble det sagt at det var havfrua som kom med sine hester når vinden kom fra nord eller nordvest.

Noen steder var også mikkelsmesse flyttetid for tjenere. I det verdslige livet innevarslet Mikaels festdag et vendepunkt, vinteren stod for døren og avlingen skulle være i hus.

audun.dybdahl@ntnu.no

Byneset kirke var en av flere trønderske kirker som var dedisert til erkeengelen Mikael som har gitt navn til mikkelsmesse. Foto: Maria Gossé
Professor, dr. philos Audun Dybdahl, Institutt for historie og klassiske fag ved NTNU. Foto: Foto: PRIVAT