Kommentar lørdag 16.1. 2010

Sagaen om Knausfolket

Oppmerksomheten rundt Karl Ove Knausgårds stormannsgale romanverk fortjener diskusjon langt utover Jan Kjærstads omtrentlige pirk.

Saken oppdateres.

Når noe får massiv oppmerksomhet eller ros, er det alltid interessant når noen kommer med andre innfallsvinkler, alternative smaksdommer. Derfor har Jan Kjærstads kronikk i Aftenposten hvor han beskyldte Knausgård-anmeldere for nesegrus beundring og naiv saueflokkmentalitet utløst en interessant diskusjon. Dessuten har det gitt en ny omdreining på det siste årets største kulturelle snøball her i landet.



At slutten av 2009 og starten på 2010 skulle bli en periode hvor «alle» kulturinteresserte i Norge leser og diskuterer første halvdel av et ufullført romanverk på ca. 2500 sider hvor forfatteren skriver om seg selv, sine nærmeste, kunsten, livet og døden, er noe selv de mest optimistiske i markedsavdelingen til forlaget neppe hadde sett for seg for et halvt års tid siden.



Det mest overraskende ved «Min Kamp»-verkets skjebne så langt, er at i utgangspunktet ganske smal litteratur har fått så mye oppmerksomhet og solgt så mye. Det til tross for at forfatteren selv har vært bortimot fraværende i offentligheten. Med unntak av noen få intervju ved utgivelsen av første bind og en samtale med Tore Renberg på Litteraturhuset før jul, har Knausgård pushet bøkene sine mindre enn forfattere vanligvis gjør. Han har ikke engang vært på Skavlan.



At NRK denne uka klarte å få det til å virke som et skup å presentere et fire måneder gammelt intervju med ham, sier noe om hvor annerledes Knausgårds suksess er i norsk sammenheng. Samtidig har den det til felles med norske kulturelle bestselgere, at når det først tar av, blir det så selvforsterkende at det tar stor plass i mange rom.



Derfor er det som regel noen få filmer, teaterstykker og plater som når massene pr. sesong her i landet. Alle skal se «Max Manus», «Jesus Christ Superstar» og høre Sissel og Odd Nordstoga. At Karl Ove Knausgård har havnet i dette selskapet, er egentlig rart. Påfallende mange jeg har møtt i det siste har vært i gang med «Min Kamp». Ingen av dem har lest hans forrige bok, «En tid for alt», som også ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Overraskende få kjenner debutromanen «Ute av verden» som fikk Dagbladets Øystein Rottem til å utrope Knausgård til en ny Mykle for 12 år siden.



På Facebook, Twitter og i de fleste aviser ruller diskusjoner om «Min Kamp». På litteraturhuset i Oslo før jul reflekterte Knausgård over intensiteten i oppmerksomheten rundt at han bruker seg selv i «Min Kamp». _ I min første bok skrev jeg om en mann som hadde et forhold til ei 13-årig jente, uten at det ble problematisert mye. Nå er reaksjonene mye sterkere, sa han.



Noe av grunnen til en slags kultus rundt «Min kamp», er at han skriver med en inntrykksfølsomhet som gjør det lett å leve seg inn i og kjenne seg igjen i beretningen. Dessuten har føljetonggrepet som tidligere har hensatt lesere av Margit Sandemo og Anne B. Ragde i forventningsfull litterær rus vist seg å funke på et mer kulturelt, selvbevisst highbrow-publikum også.



Mange av de kritiske tonene til Knausgårds prosjekt har kommet fra folk som ikke har lest bøkene. Mest talende er Helene Uris ord til Dagbladet om at Jan Kjærstads artikkel sørget for at: «Knausgårds gimmick endelig er avslørt». Så la hun til at hun ikke har orket å lese bøkene ennå.



Kjærstad har øyensynlig lest bok og noen av kritikkene. Derfor er det synd han generaliserer sløvt og knapt har et eksempel å komme med. Det er lett å være enig i hans idealer om å sette litteratur i sammenheng, men han skjuler sin kritikk av Knausgård bak vag generalisering om anmeldelsene. Selv den første og mest roste av de tre bøkene ble av flere anmeldere, blant annet undertegnede karakterisert som en «ujevn roman», fra gedigne litterære høydepunkt til: «mer forslitte scener fra ungdomstid med jenter, musikk og øl som kan minne om Tore Renberg på en brukbar dag».



Kjærstads utfall mot norske anmeldere og underliggende skepsis til Knausgårds kvaliteter vil kanskje føre til referansesterke anmeldelser av bind 4 og flere kritiske røster i Knausgård-koret. Hvis neste bind ikke hever kvalitetskurven til verket, går vi sannsynligvis mot den store Kanusgård-backclashen. Tendensen anes alt. Hvorfor skriver han mest om menn og fortrenger han oppmerksomhet til ulempe for viktigere spørsmål og forfattere?



Før jul prøve jeg å kjøpe den nye boka til den andre norske forfatteren som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris denne gang. Mens stablene med Knausgård dominerte alle byens bokhandlere, var det ingen som hadde et eneste eksemplar av Tomas Espedals «Imot kunsten». Ikke fordi de hadde solgt så mange, men fordi de hadde tatt inn så få. Sånn har dessverre kulturindustrien blitt. Det er ikke Knausgårds skyld. Tvert imot. Han er den eneste forfatteren som har løftet fram sin underkjente kollega Espedal i en roman, nettopp i «Min Kamp».



Når ble det for smått å skrive om kunsten, livet og døden? Det er grunn til å diskutere «Min Kamp», forfatteren og oppmerksomheten. Det er også grunn til å minne om det eksepsjonelle og oppløftende ved at titusener av nordmenn trekkes mot og et bokverk som diskuterer og utfordrer romanformen og forholdet mellom kunst og virkelighet. Bestselgere gjør vanligvis ikke det. Derfor bør Knausgård leses og diskuteres. Start gjerne med bøkene før «Min Kamp». Da er det lett å se hvorfor han ruver over nesten alle andre i det norske litterære landskapet i dag. «Min Kamp» er det for tidlig å felle noen samlet dom om.







§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?