Kronikk mandag 15.2.2010

Vikingene, sin tids terrorister, vår nasjonale skam

Vikingene nyter en utrolig popularitet rundt om verden. Men vi har lite å være stolte av, snarere bør vi skamme oss over å forherlige slike terrorister.

Saken oppdateres.

Under vikingefestivaler i Europa, USA, Canada og sikkert andre steder, opptrer festivalvikingene som barske krigere, sterke husfruer, smeder og kunsthåndverkere. Stadig kommer det nye populære bøker om vikingene, ikke fullt så ofte vitenskapelige oversiktsbøker.

National Geographic TV viser programmer om vikingene. Vikingefilmer, som den med Kirk Douglas og Tony Curtis, for ikke å snakke om Asterix og vikingene, er god underholdning. Tegneserien om Hårek den hardbalne er en stadig glede. Flere Wagner-operaer bygger på vikingemyter.

Vikingene er også aktive i vår tid. De første sondene som amerikanerne sendte til Mars het Viking. Utallige firmaer heter noe med viking og i reklamen kryr det av vikinger.



Men, viking betød ikke befolkningen i vikingetidens Skandinavia. Man skal ikke lese lenge i for eksempel i Snorre, for å se at vikingene var sjørøvere og voldsmenn på rov. Disse utgjorde en liten del av befolkningen og det er det liten grunn til å være stolte av dem.

De aller, aller fleste beboere holdt seg hjemme og slet for føda. Også de kunne bli utsatt for plyndring, for sagaene omtaler strandhogg, det vil si at sjørøvere stjal kveg fordi de trengte mat. Gange-Rolv gjorde stranghogg i Norge og ble lyst fredløs av Harald Hårfagre.



Handelsmenn var ikke vikinger. Om en mann heter det at han iblant var i viking, iblant på fredelige handelsferder. Bønder som søkte jord og gårder på Island, Grønland, Vesterhavsøyene, eller De britiske øyer, var ikke vikinger. De politiske krigene var ikke heller vikingetokter.

Da danskekongen Svein i 1013 erobret England, var det en politisk erobringskrig. Det samme gjaldt Harald Hardråde da han omkring 1050 brente og plyndret den danske byen Hedeby for å vinne tilbake makten over Danmark. Det var heller ikke vikinger som dro til det amerikanske kontinentet.



De barske vikingene i reklamene, er et resultat av nordisk og engelsk romantisering fra 1800-tallet og senere. Forskere og historieinteresserte vet at dette er galt, men romantiseringen av vikingene blomstrer. Vikingene var de som dro ut ene og alene for å plyndre, skaffe seg rikdom og sin egen form for ære. Langt fra alle dro ut, men høvdingene dro ut. Så snart sønnene til Eirik Blodøks ble gamle nok til det, dro de på hærferd, herjet og vant seg rikdom.



Vikingene herjet rundt Østersjøen, langs Altlanterhavskystene av Frankerriket, rundt De britiske øyer, og oppover langs de seilbare elvene. Enkelte hærer overvintret på øyer som var lette å forsvare. På midten av 800-tallet angrep de arabisk Spania og Nordvest-Afrika, og de seilte inn i Middelhavet der de plyndret i Nord-Italia og overvintret i Rhône-osen. Arabernes flåte hindret ytterligere angrep. Araberne drev forøvrig samme geskjeften som vikingene i Middelhavet med plyndring, gisler og løsepenger .

Vikingene måtte kunne komme uventet og kunne stikke uhindret av med sine raske skip. Derfor er vikinger ikke kjent i innlandsriket Gardarike, der fremmede måtte over i elvebåter som måtte hales over drageid forbi stryk og mellom elver, steder de var lette å stoppe. To plyndringstokter ved Kaspijhavet i 912 og 944 utgikk fra Gardarike.



I andre land ble ikke vikingene ble kalt vikinger. Folk brukte sine vanlige navn på dem (normanner, daner av frankerne, daner av engelskmennen, lochlan av irene, madjus av araberne). Det er uklart hva viking betød og hvor ordet kom fra. Den eldste forekomsten er i et gammelengelsk dikt der det ser ut til å være et folkenavn. Tidfestingene av diktet varierer fra 600- til 800-tallet.

Ordet kom inn i norrønt språk i annen halvdel av 900-tallet og betød sjøkjempe, sjørøver. I sagaene er viking ingen etnisk betegnelse. I 972 ble Olav Trygvason og hans følge tatt til fange, dels drept og dels solgt som træler av estiske vikinger. I 1109 sloss Sigurd Jorsalfar to ganger med hedenske vikinger ved den iberiske halvøy på vei inn i Middelhavet og til Jerusalem; disse vikingene var åpenbart arabere. Viking var snarere en yrkesbetegnelse.

Toktene var på sitt hyppigste på 800-tallet, men dabbet av etter 900, og tok slutt henimot midten av 1000-tallet. Ofrene fikk etter hvert orden på forsvaret sitt. Det kan ha spilt en rolle at ettersom vikingene ble døpt, var det ikke naturlig å plyndre trosfeller. Etter hvert som de skandinviske landene utviklet seg, ble de en del av det europeiske fellesskapet på politisk vis.



Vi vet ikke hvorfor vikingetoktene begynte. Både dansker og nordmenn hadde før drevet handel på de britiske øyer og i Frankerriket, og det kan tenkes at de kom til å gjøre et vellykket kupp som det gikk gjetord om, og folk fikk vikingefeber med symptomene grådighet og eventyrlyst.





Arkeologen Håkon Shetelig beskrev i 1930 vikingene på en måte som tåler å gjentas. Det er en gammel diskusjon hvor vikingene kom fra, siden kildene har forskjellig utgangspunkt. Shetelig skrev:

«Det er jo besynderlig at det skal være tilfredsstillende for nutidens forfengelighet å tilegne sig størst mulig del i vikingetogene, når de samtidige vesteuropeiske kilder er enstemmige i en dom som er i høi grad det motsatte av smigrende; vikingene som de fremmede kjente dem var ikke bare røvere, de var svikefulle og listige; de holdt ikke ord eller ed; de var grusomme av lyst; de var lykkejegere som gikk med livet i hendene og ikke kjente grenser for hensynsløshet. De slaktet oldinger, kvinner og småbarn, de brente nonner levende; de kjente ikke skånsel mot forsvarsløse. Fra hele vikingenes ferd finnes knapt eksempel på ridderlige følelser, mens det derimot vrimler av uangripelige vidnesbyrd om drastiske grusomheter. Marsjruten kan følges ved lik langs veiene, fanger i deres vold forkommer av sult og tørst, eller fanger drepes ganske koldt efter nederlag. ... selv om det stod en sørlig gru av vikingenes ferd mot kristne gudshus, blir det nok igjen av rent menneskelige lidelser».



Frankerne hadde sannelig grunn til å be i kirkene «Befri oss, Gud, fra det ville normanniske folk, som herjer våre kyster» (antifonaler fra siste del av 900-årene). Og vi har lite å være stolte av, snarere bør vi skjemmes over å forherlige slike terrorister.



anne.stalsberg@vm.ntnu.no







Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?