Fire kister drapert i det norske flagg på rekke og rad i en hangar på Gardermoen. Soldatene er kommet hjem.
Andreas Eldjarn, Simen Tokle, Christian Lian og Trond André Bolle ble levert over til sine familier i går ettermiddag. Det var en lukket, enkel og høytidelig seremoni, etter militære rutiner. Forsvaret har nå overlevert ni falne soldater fra Afghanistan på denne måten.
Presis klokken 18 landet Luftforsvarets Hercules-maskin «Frigg» på Gardermoen militære flystasjon. Det hadde fløyet i lav høyde over Oslo, gjort en sving over Akershus festning, før det takset inn og stoppet foran glasshangaren der seremonien fant sted. «Frigg» fløy med bare tre av de fire propellene i aksjon, i tråd med militær tradisjon. En flypropell som ikke går forteller at flyet har en båre om bord. Frigg hadde fire bårer med seg.
Forsvarsminister Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde kom først ut av Herculesen, etter å ha fulgt de falne helt fra Meymaneh. Den offisielle minneseremonien fant sted der. De har holdt sine bevegede taler for de fire som døde etter at den pansrede bilen de kjørte i, ble rammet av den kraftige veibomben. I går var ikke dagen for de mange taler, desto mer for ettertanke.
Etter enda en stund kom et alvorstungt følge ut av flyet. Seks gardister bar hver båre. Kistene var svøpt i det norske flagg som blafret i den varme ettermiddagsbrisen. Det var dryppende stille på flyplassen.
Rekken av gardister med fire soldatkister er et bilde Norge ikke har sett etter andre verdenskrig. Så mange soldater har vi ikke mistet samtidig. Den yngste, Andreas Eljarn, ble bare 21 år. Eldstemann, Trond André Bolle, den anerkjente veteranen som var innstilt til Norges fremste militære dekorasjon, Krigskorset med sverd, ble 41.
Etter kistene kom en liten gruppe soldatkolleger som også hadde fulgt med fra Afghanistan.
«En slagen hær», sa min sidemann ved sperringen. Det var nok en overdrivelse. Men de ti-tolv soldatene som holdt rundt hverandre, mens en og annen neve måtte opp til øyekroken, fortalte at den tragiske hendelsen har satt dype spor blant soldatkameratene. Flere av kollegene fra kystjegerlaget som de fire tilhørte, har fått, og får hjelp, til å bearbeide sine dramatiske opplevelser. Men de kom hjem i live.
Inne i glasshangaren ble hver båre plassert foran familier og venner. Hva de pårørende følte og tenkte der de satt med hver sin kiste foran seg, vet vi ikke. Men det er ikke vanskelig å leve seg inn i deres fortvilelse og sorg over det tapet de har lidd. Mange av dem føler nok at livet deres falt i grus under eksplosjonen på den støvete veien i Afghanistan. Kanskje hjalp det litt i sorgen at et stort oppbud fra det offisielle Norge, med kronprins Haakon i spissen, viste de avdøde sin respekt og anerkjennelse, og de etterlatte sin medfølelse ved å ta del i seremonien.
Både de som reiser og de som blir igjen hjemme, er klar over alvoret og risikoen som følger med å dra ut, enten man kaller det internasjonale operasjoner, krigshandlinger eller krig. De etter hvert mange norske familiene som har hatt noen av sine kjære i tjeneste i Afghanistan, vet hvordan det er å leve med en bortimot konstant angst for at noe skal skje med dem. De fleste kommer heldigvis hjem i god behold. Men vi vet at det ikke er noen selvfølge. Slik situasjonen har utviklet seg i Afghanistan, har vi grunn til å frykte flere tap. Selv politikerne er nå ærlige om alvoret i oppdraget, slik statsminister Jens Stoltenberg gjentatte ganger har uttrykt seg i det siste.
Det er en sannhet som gradvis har demret for det norske folk. Synet av de fire bårene har vært et brutalt møte med realiteter store deler av samfunnet ikke har villet eller evnet å innse. Folk har vært godt «hjulpet» av en regjering som lenge har underkommunisert alvoret, ikke minst ved en forskjønnende ordbruk om «vår deltagelse» i Afghanistan. De første årene ble det skapt inntrykk av at vi var med på en humanitær aksjon, om enn med våpen på ryggen.
Nå er «internasjonale operasjoner» i alle fall blitt til «krigslignende handlinger» i statsministerens vokabular. Det som soldater og offiserer opplever, er at de deltar i en krig. Vi er også blitt fortalt at det er tryggere i nord, der våre soldater er stasjonert, enn i provinsene i Sør-Afghanistan. Dette har nok fungert som politisk indremedisin i en regjering vi vet er splittet i synet på vårt «bidrag». Nå vet vi at norske soldater ikke er tryggere enn andre lands soldater.
Norge bråvåknet av sjokket etter veibomben som ble utløst under den pansrede Iveco-en søndag ettermiddag. Vi har deltatt i krigen i Afghanistan siden 2002, og vi har mistet ni soldater, mens mange er såret, noen livsvarig skadet.
Bilder som de vi så i går, virker sterkt. Hvor mange soldatkister tåler det norske folk?
Bildene av bårene kan fort snu en stemning i et folk som til nå i hovedsak har sluttet opp om vår deltagelse i krigen. De får oss til å stille det fundamentale spørsmålet: Er krigen verdt ofrene? Både Stoltenberg og Faremo prøver etter beste evne å begrunne at det er verdt det. Det handler om alt fra vår egen sikkerhet til situasjonen for kviner og barn i det fjerne Afghanistan.
«Det største tapet bæres av familiene», sa generalinspektøren for Sjøforsvaret, Haakon Bruun-Hanssen.
Etter seremonien begynte den siste etappen for de falne. Fire familier med hver sin båre begynte på den tunge veien hjem.
siri.wahl-olsen@adresseavisen.no