Kunst for barn og unge et satsningsområde som prioriteres med statlig støtte. Men det er stor inkonsekvens mellom uttalt politisk satsning og den offentlige tausheten kunst for denne målgruppen er omgitt av.

- Sporadiske tildelinger til enkeltproduksjoner og prosjekt er ikke nok om det fra Statens side er meningen at kunst for barn og unge skal få samme gode utviklingsmuligheter som annen kunst, skriver Karstein Solli. Bildet er fra hans produksjon Readymade Baby ¿ dans for barn 0-3 år. Foto: KNUT BRY

Den kulturelle skolesekken er en stor og betydelig arena som formidler kunst til målgruppen med 167 millioner kroner avsatt til ordningen. En annen sentral formidler er Scenekunstbruket som i 2009 formidlet 2556 forestillinger. Stortinget forventer at det skal gjennomføres profesjonelle prosjekter av høy kvalitet.

Det eksisterer likevel uklarheter om hvordan kunsten blir tatt imot i skolen. Lærerne er ikke de som prioriteres med hensyn til å få ny kunnskap om kunst og estetiske uttrykksformer i sin skolehverdag. De estetiske fagenes betydning stilles alltid på prøve og kan forsvinne like fort som de har kommet. Ved de etablerte teaterhusene er ikke scenekunst for barn og unge prioritert på linje med annen produksjon. Men de relativt ferske Dansens Hus og Dramatikkens Hus er i takt med samtida og setter opp forestillinger også for de aller minste fra 0- 5 år.

Danseforestillinger har et svært positivt nedslagsfelt i Den kulturelle skolesekken og er et uttrykk barn og unge kan forholde seg til. Men blir samtidsdans omtalt i pressen fremstilles den ofte på linje med annen «vanskelig samtidskunst», og da med negativt fortegn. Vår tids kunstuttrykk og mye av det som er rettet mot barn og unge kan være relasjonelt, og inneha interaktive element hvor både prosess og situasjonen i seg selv er kunsten. Dette er ikke noe presse og media i Norge har grepet fatt i overhodet.

Faktum er at Norge og Norden er et foregangsland for å skape ny forståelse omkring kunst for og med barn og unge. Men det at norske kunstnere deltar ved store internasjonale festivaler og vekker til ny debatt om kunst, læring og dannelse ser ut til å bli forbigått i taushet. Omtaler og kritikk av produksjoner er fraværende parallelt med at det er definert at barn og unge skal ha reell innflytelse og posisjon i kulturfeltet. Barneombudet er til og med på banen for å påse at dette ivaretas. Likevel får kunst for barn og unge liten oppmerksomhet, med mindre det dreier seg om sensasjonelle aspekter som eventuelt misbruk og utnytting, eller omtaler av kommersielle klassikere i en ny innpakning.

Svært sjelden blir kunstproduksjoner til skolefeltet anmeldt eller i det hele tatt diskutert i offentlige media. Kulturjournalisten Ida Lou Larsen uttalte på et seminar i Trondheim tidlig i april i år at «tilskuerne og kritikerne glemmer barna». Hvordan kan et bredere publikum få kjennskap til at kunst for barn og unge i det hele tatt eksisterer? Hvilken utvikling foregår i feltet og hvordan kan kunstnere få tilbakemelding på sine arbeider når de ikke blir omtalt? En utelukking fra det offentlige rom gjør det mindre attraktivt for kunstnere å arbeide mot målgruppen barn og unge. Både status og interesse svekkes. Dette er en ond sirkel som tiden er mer enn moden for å bryte.

Når begrepet kvalitet knyttes til kunst for barn og unge kan det nesten høres ut som noe kan stå i fare for «å bli surt eller gå ut på dato». Dette er langt fra tilfelle med prosjekter skapt i det frie feltet som er hovedleverandører av scenekunst til barn og unge. Men i kjølvannet av tildelte midler til kunstproduksjon dukker alltid spørsmålet om kvalitet opp. Det gjelder særlig for kunst produsert utenom institusjonene, de ser av en eller annen grunn ut til å være fritatt dette. Bevilgende instanser ber om presseomtale som vedleggsdokument ved innelevering av søknader for kunstprosjekter. Paradokset er at det ofte ikke finnes slik dokumentasjon. Men omtale og kritikk er altså en av flere faktorer når kunstverkets validitet og kvalitet skal vurderes.

Ved Høgskolen i Volda ligger Seanse – senter for kunstproduksjon. Siden 2004 har Seanse vært en sentral bidragsyter i å sikre at forholdene rundt kunstproduksjon har fått gode rammevilkår og mål. Kunstnere fra hele landet innen alle kunstuttrykk har hatt og kan få opphold hos Seanse for å utvikle ideer i møte med kompetente og engasjerte fagpersoner. Modellen innebærer dialog mellom kunst- og utdanningsfeltet. Den er fleksibel, reflekterende og med mulighet for forandringer i gjennomføringen.

Publikum påvirker prosessen i en tidlig fase og kunstens eventuelle tendens til å forbli autonom, bortfaller helt i en slik sammenheng. Det gis tilbakemeldinger og råd hvor kunstneren kan få støtte til å ta valg, avgjørende for resultatet. Dette er forskning i praksis som genererer kunnskap både til kunst-, barne- og skolefaglig felt. Denne praktiske og tverrfaglige tilnærmingen er unik i nasjonal sammenheng.

Seanse har utviklet seg til å nyte stor anseelse og respons i de respektive fagfelt, og er et senter som i snart 7 år har bevist å kunne spille på lag med både kunst- og skolefeltet. Målet har vært å komme på statsbudsjettet, men hvem tar ansvar for et senter som arbeider i krysningsfeltet mellom kunst og danning? Sporadiske tildelinger til enkeltproduksjoner og prosjekt er ikke nok om det fra Statens side er meningen at kunst for barn og unge skal få samme gode utviklingsmuligheter som annen kunst. Om denne kunsten skal unngå å bli usynlig må den sees i et videre perspektiv. Dette fordrer dessuten denne kunstens plass i offentlige medier og i en åpen kulturdebatt.

Både Kunnskaps- og Kulturdepartementet bør støtte opp om initiativ som angår både kunst- og skolefeltet. Dannelse, kunnskap og kunst må sees i helhet, varig og over tid. Aktører som Seanse må ikke lide skjebnen å bli et midlertidig prosjekt fordi ingen tar ansvar for innovative utvekslinger mellom kunst og danning, kunstnere og unge aktører.

karstein@karstein.no

- Sporadiske tildelinger til enkeltproduksjoner og prosjekt er ikke nok om det fra Statens side er meningen at kunst for barn og unge skal få samme gode utviklingsmuligheter som annen kunst, skriver Karstein Solli. Bildet er fra hans produksjon Readymade Baby ¿ dans for barn 0-3 år. Foto: KNUT BRY