Trondheim, Trøndelag, Norge, verden

Det skjedde nå nylig. Kanskje kom den farende med høstvinden, kanskje kom den snikende som en klump i magen, jeg vet ikke. Men plutselig en dag så var den der, vissheten om at verden ikke lenger var den samme. Jeg mener ikke den store, vide verden, men verden slik jeg ser og kjenner den. Hver dag når jeg står opp, og hver dag når jeg legger meg. Trondheim, Trøndelag, Norge.

Det skjedde før Paris-terroren, før Beirut. Og selv om denne vissheten ikke kom ut av ingenting, føltes det likevel sånn. Noe var annerledes.

Jeg tror det var omtrent på den tida da folk hadde ryddet ferdig i skapene sine og sagt seg fornøyd med innsatsen. På den tida mediene ikke kunne stave krise med store nok bokstaver. Eller få fylt sidene fort nok med saker om utakknemlige flyktninger, du vet de som ikke engang vasker opp dritten etter seg.

Det var da det begynte å snu. Fram til da hadde jeg tenkt at vi i det minste var i flertall. Vi, folket. Og dem, ekstremistene, de som hater så sterkt. Men nå ser jeg ikke lenger grensene like klart. Kommentarfeltretorikken sitter i regjering, Hege Storhaug med sitt islamhat blir nominert til årets navn i VG og på Dagsrevyen sitter en ung jente og forteller at innvandrere ikke ligner på oss fordi de kaster søppel og tråkker på private eiendommer. Og jeg ligger våken om kvelden og grubler.

Jeg lurer på hva vi egentlig trodde da vi så de første bildene fra Hellas i sommer? At det ville gå over av seg selv? At vi gjerne ville hjelpe, så lenge det ikke kostet oss noe? At om vi donerte en gammel genser og et par brukte ski så ville det holde? At verden, Norge, Trøndelag, Trondheim skulle bli som før?

Jeg tror ikke noe blir som før. Men jeg tror at det er opp til oss å forme hvordan det skal bli. Jeg ser at mange er bekymra. De er redde for at Norge slik de kjenner det skal forsvinne, men for meg er det allerede borte. For jeg trodde aldri at vi kunne sette fyr på hus der traumatiserte unger endelig skulle kunne få sove trygt. Jeg trodde aldri vi skulle bli mer provoserte av flyktninger i reell nød enn av skatteflyktningene som hvert år tømmer landet vårt for milliarder av kroner. Jeg trodde aldri vi var et folk som straks det blir alvor begynner å rope om at vi må stenge portene til riket.

Helt oppriktig trodde jeg vi var et land og et folk som ville stå rakrygget når det gjaldt som mest, selv om det innebar at vi måtte gi avkall på litt av det vi liker å kalle vårt.

Nå vet jeg ikke lenger. For de samme som ryddet skapene for flyktningene og donerte de buksene som hadde begynt å stramme litt over buken, har for lengst gått videre. «Vi kan ikke hjelpe alle, og dessuten er det tross alt folk her i landet som går sultne til kvelds», er omkvedet nå, mens de spammer ned Facebook med annonser for Black Friday-salget og bruker sine gjennomsnittlige 10 700 kroner på julegaver.

Og vi som fortsatt ønsker flyktningene velkommen, er visstnok naive godhetsposører som ikke skjønner at asylstrømmen kommer til å få konsekvenser.

Det er tull. Vi er ikke naive. Vi vet at det får konsekvenser, og at de ikke bare positive.

Det er bare det at noen av oss er villige til å ofre litt av vår egen velstand og vårt levesett, fordi vi oppriktig mener at vi har et ansvar utover oss selv. At vi er mer enn Trondheim, Trøndelag, Norge. At vi er en uløselig del av verden. En verden som er urolig, men som vi kan bidra til å roe ned. Og det gjør vi ikke ved å stenge portene og hisse til fremmedfrykt, men ved å dra ut og besøke asylmottakene eller invitere hjem på kaffe. Vi gjør det ved å ta en ørliten pause fra shoppinga, treninga og selvutviklinga, og heller bruke noen minutter av dagen på å hjelpe en ung flyktning fra Syria med leksene. Eller ganske enkelt, bare la være å fylle sosiale medier og kommentarfeltene med hat og frykt. Det er virkelig ikke så vanskelig.

Så kall meg gjerne en naiv godhetsposør. Det spiller ingen rolle, for jeg vil mye heller leve med en tro på det gode i menneskene enn å gå framtida i møte med frykt i blikket.