Et møte med gyllen fortid er skummelt. Men 11.12.2015 i Namsos ble en større kveld enn jeg våget å håpe. Prudence tåler et gjenbesøk.

Jeg er på vei gjennom granskog og mørke svinger. På vei til et møte med musikken til et myteomspunnet band som trålet Norge i noen hektiske år først på 70-tallet. Like mye på vei til et møte med min egen ungdomstid.

For meg har Namsos alltid først og fremst vært hjembyen til Prudence. Et kremlag av norske musikere skal hylle gruppa. Hele liveplata som dokumenterte avskjedskonserten, skal fremføres. Klart jeg måtte dra!

11. desember 1975 var jeg på vei til Studentersamfundet sammen med kjæresten. I lomma på duffelcoaten, billetter til den siste avskjedskonserten med Prudence. Forventning og resignasjon. Glede over en bra konsert, sorg over at det var den siste. Intet varer evig. Så vidt jeg husker, var det ikke bare med Prudence det ble slutt den vinteren.

LES MER: "Den gang, da" om avskjedskonserten i 1975

Mitt første møte med «rutat skjort’ og pågangsmot og mytji tjo og hei» var på Småberganfestivalen det året de slo gjennom. Jeg fikk en intravenøs dose med livsvarig virkning. Bandet utstrålte frekkhet, autentisitet og lokal identitet, og låtene var rølpefest og inderlighet på én gang. Fram til da hadde jeg nesten bare hørt på heavyrock, men fra den dagen var jeg Prudences største fan.

LES MER: Da jeg banket på døra til Prudence-bassisten

Debutplata «Tomorrow May be Vanished» kom samme høst. Et genialt konsept. Det bruntonede coveret, der de satt i en aura av tidløs fortid. De knallgode låtene med mandolin, fløyte og trekkspill som bakteppe for en unik miks av progrock, folkrock, The Band og noe ubestemmelig norsk. Raskt ble de et av Norges mest populære og anerkjente band.

Og så er selveste Garth Hudson på plass! Hudson var The Bands eldste, streiteste og mest musikkskolerte. Han var den som krydret låtene med orgel-, piano- og trekkspilltoner på en måte som ingen hadde gjort før. Han var den som sørget for at måneders jamming med Bob Dylan ble til de legendariske opptakene kjent som «The Basement Tapes». Nå er han i Namsos for å være med på å bejuble et, for ham, obskurt, norsk band som prøvde å være som The Band!

LES MER: Hudson er med og hyller Prudence

- Det er fullstendig utrolig! Åge Aleksandersen ler nesten oppgitt når han forteller at han har sittet på en restaurant, i Namsos, og pratet med Hudson i halvannen time.

Jeg treffer Åge og tre av de andre Prudence-medlemmene like før konserten. Kaare Skevik jr, Kjell Ove "Nille" Riseth og Johan Tangen. Sistnevnte er kanskje minst kjent, men med sin mandolin, svært viktig for at Prudence låt som de gjorde. Og så inspirerte han meg til å kjøpe mandolin!

Gjengen har sittet oppe halve natta før og fortalt røverhistorier om den ville tiden da de hadde over 280 konserter på ett år. Torsdag fikk de også Namsos' kulturpris. - Ikke akkurat ufortjent, sier Åge, som også erkjenner at de sluttet i rett tid. Det var ikke mulige å leve av å være et konsertbasert rockeband i Norge på den tiden.

Jeg får med meg prøvene på flere av låtene. I en krok står Anders Jektvik og Peer Gynt: Husker jeg teksten? Klarer jeg å synge de høye tonene? Begge preget av ærefrykt. Mine forventnigner stiger.

Jeg hører et knallbra husband ledet av Eirik Øien (som har lånt Riseths originale Fender-bass). De sørger for at alle artistene får skikkelig stødig støtte.

Men hvor blir det av Hudson? Snart er prøvene over. Jeg kikker inn på bakrommet. Der sitter den 78-årige legenden. Svart hatt, gått helskjegg. Hvorfor til Namsos? Han tenker seg om, lenge: - It made sense, and they were very good rock and roll players, sier han og legger til:

- Jeg hørte plata deres, den var meget spennende, og dette opplegget var en utfordring for meg. Prudence-musikken er så mangfoldig med innslag av både folk, rock og jazz.

Så kommer et langt foredrag om hans musikkutdanningsprosjekt i Sverige og om arbeidet med å restaurere alle opptakene fra "The Basement Tapes". Han gjør ikke mine til å skulle forberede en opptreden. Hvordan går dette? Kommer han i det hele tatt på scenen?

Konserten starter. Det blir en serie høydepunkter. Helt i begynnelsen drivende flotte versjoner av "Kom igjen kara" og "What Man Has Made of Man" med Flatanger-artistene Tora Dahle Aagård og gruppa Steve Cooling. Teksten på sistnevnte låt rappet Åge fra den engelske dikteren William Wordsworth. Han fant den på biblioteket en dag han kjedet seg på gymnaset!

Nå sitter han på "ærestribunen" sammen med de andre Prudence-karene og kommenterer showet. Trommis Kaare Skevik høster latter når han uttaler at dette er første gang han er på en Prudence-konsert! Åge synes det er sterkt se Stian og Kine Wallum gå inn i rollen til faren, avdøde Per Erik Wallum. Stian bidar blant annet med en gripende versjon av hjemlengselsangen "Sailor Song", og Kine er med sin fløyte et viktig element i husbandet gjennom hele konserten.

Anders Jektvik på sang og slidegitar gjør "Langt igjæn te Royal Albert Hall" minst like tøft som på plata. og Wallums vakre "I'm Freeezing" kommer i perfekt tapning med Thomas Brøndbo, Kine Wallum og Johan Tangen, som får siste stikk med det kjente mandolinrefrenget.

DDE, Nullskattesnylterne, Grannes og Peer Gynt leverer alle varene og får meg til å tenke at låtmaterialet til Prudence var utrolig bra. Mens mange følger Prudence-arrangementene tett, gjør Claudia Scott sin helt egen versjon av Tyslands "Drunk and Happy". Dette blir aldri kjedelig!

Så er det klart for The Band-låta "The Shape I'm In", og nå har det dukket opp en svart hatt bak orgelet. Stemningen stiger. Amund Maarud på gitar drar i gang kompet og får med seg Ida Jenshus på sangen. Og der kommer orgelet! Min uro for Hudson var totalt ubegrunnet. Han løper over tangentene og slynger ut toner og fete akkorder i improvisert duell med Maaruds gitar.

Og sannelig fortsetter han på samme vis under de to neste låtene. En stor opplevelse. På den snodige, Tolkien-inspirerte instrumentalen "Bilbo and Frodo" får Turboneger-gitarist Knut Schreiner virkelig briljere i Terje Tyslands gitarpartier.

- Tysland er ikke bare en bra gitarist, men en jævlig bra en, sier han etterpå.

Og til slutt, selvsagt, Åges megetsigende "Takk til dokk" med Stian og Kine Wallum, Line Aleksandersen, Ida Jenshus og ur-prudencegitarist William Hakvaag. Tyslands forgjenger med en av kveldens mange imponerende gitarsoloer.

Men helt slutt var det ikke. Som overraskende ekstranummer dukker Prudence med forsterkninger opp og gjør "Fourteen Pages", den eneste Prudence-sangen Åge har tatt med seg videre.

Som allerede innrømmet, dette er skrevet av en Prudence-elsker og ikke av en kjølig anmelder, men jeg tror den kjølige også måtte ha gått med på at dette ble et møte med fortiden som en gang vil gå inn i historiebøkene. Ideen om å la andre artister tolke avskjedskonserten, var spennende, men noe stod på spill i Namsos, ikke minst for en som er fan. Det ble en stor kveld.

Hadde Prudence blitt like anerkjent om det ikke var for solokarrierene til Åge og Terje? Kanskje ikke, men de har utvilsomt fortjent det. Fra småbyen Namsos skapte de sin egen stil, sin egen identitet. De viste at det er mulig å få til noe stort. De trodde de kunne erobre verden, de klarte i alle fall Norge.

Stor kveld i Namsos: Kine Wallum (i forgrunnen) sammen med Prudence-medlem Johan Tangen på mandolin, kapellmester Eirik Øien og Thomas Brøndbo var blant de som gjorde konserten til en begivenhet. Foto: bjørn Tore Ness/namdalsavisa
Prudence-møte: Opprinnelige og nye Prudence-medlemmer. F.v.: Kaare Skevik jr., Kjell Ove Riseth, Johan Tangen, Kine Wallum, Stian Wallum, Åge Aleksandersen og Line Aleksandersen. Foto: Bjørn Tore Ness/Namdalsavisa
Nostalgi: Fra en konsert i Studentersamfundet i 1973. Kjell Ove Riseth og Åge Aleksandersen. Foto: Stein Arne Sæther
Fullt trøkk: Tora Dahle Aagård åpnet showet med sprek versjon av "Kom igjæn kara". Foto: Bjørn tore ness/namdalsavisa
Noen av artistene: Claudia Scott, Knut Schreiner, Peer Gynt, Amund Maarud og Ida Jenshus. Foto: Bjørn Tore Ness/Namdalsavisa