Politikk er ikke å være en heiagjeng for alt som er trøndersk.
Jeg har fortsatt venner igjen i Trøndelag. Begge står jeg i fare for å miste. Likeledes kan alt jeg her skriver føres tilbake til ett punkt, i 1991, da min drøm om å bli fylkespolitiker ble knust av nominasjonsmøtet til ST Høyre. Bitterhet er kanskje ikke så bra, men er en ledestjerne det også.
Vi har nettopp vært gjennom Trøndelagsmøtet – den årlige seansen hvor storfolk fra nord og sør møtes, slår hverandre hjertelig på ryggen og utveksler gjensidige forsikringer om egen betydning. Møtet gir rikelig adgang til å spille «bullshitbingo». Tre på rad – visjon, strategi, synergi – er en sikker vinner. Samtidig går vi inn i det store sammenslåingsåret hvor nord og sør skal bli ett fett.
Adresseavisen er heiagjeng for alt som er trøndersk. Politisk redaktør Tone Sofie Aglen, den mest innsiktsfulle penn mellom Dovre og Børgefjell, tar den helt ut: «Vi har ikke råd til å mislykkes». Stortingskvinne Ingvild Kjerkol (Ap) kobler entusiastisk næringsutvikling til et nytt regionorgan som skal utløse det hun malerisk beskriver som «sterke samhandlingsstrukturer». Mye står på spill.
Men gjør det virkelig det? Trøndelags fremtid avgjøres ikke av sammenslåing. For kysten avgjøres det av om man finner effektive midler mot lakselus, av valutakurs og markedsforhold ute. At NTNU forblir kraftsentrum for teknologisk utvikling og på utvalgte områder klarer å være i verdenstoppen er viktig for hele regionen. Evnen til omstilling vil avklare om det vi har igjen av storindustri vil gi trygge arbeidsplasser. I mindre skala avgjøres fremtiden av at smågründere bygger sterke merkevarer for eksempel knyttet til lokal mat. Det er håp for fjellregionen når min lokalbutikk tilbyr godt Røros-øl.
Svært lite av dette kan regionen som forvaltningsorgan påvirke. Fylkeskommunene sysler med ting som fylkesveistubber, videregående skoler, kollektivtrafikk og folketannrøkt. Viktig, men intet som ikke med lettet kunne ha blitt løst av andre. Kanskje vil en region gi samordnings- og innsparingseffekter. Erfaringen tilsier at det ofte er vanskelig å ta ut slike gevinster. Uansett er det et hav av forskjell mellom mulig gevinst og de store ord som kommer fra tåkeheimen på Hell.
En forsøksvis analyse: Enhver organisasjon kjemper for egen overlevelse. Fylkeskommunen har de siste 25 årene vært på leting etter noe å gjøre. Behovet har blitt forsterket av at staten har overtatt som sykehuseier. Resultatet har vært heller magert. I mellomtiden har fylket blitt et slags tilrettelagt tilbud som forsøksvis skal gi en meningsfylt hverdag for fylkespolitikere. For dyktige politikere som Tore O. Sandvik blir tannrøkt på Frøya og helårsdekke i Snillfjord fort kjedelig, det må være noe større, fylket må bety noe for utviklingen i regionen.
Så skapes det en egen industri rundt rollen som regional utviklingsaktør med seminarer, innleide konsulenter og storfolk som bekrefter hverandre. Det er naturligvis litt Keiserens nye klær over det hele. For uansett hvor høyt man snakker, så betyr det lite for det virkelige liv. Ikke bare er verktøykassen tom, man har knapt en kasse å snakke om. Selv Monica Melands slunke beholdning av næringspolitiske virkemidler blir som redskapsboden til sinnasnekkeren i sammenligning.
Keiseren blir naturligvis ikke mindre naken av at lekegrinden blir større. Om man tror på en rolle for regionen er ikke stedet å begynne sammenslåing, men ganske enkelt å spørre hva skal den gjøre.
Politikk er ikke å være en heiagjeng for alt som er trøndersk. Ei heller ikke er det å fremstå som en politisert utgave av First House som skal lobbe gjennom økt statlig uttelling for Trøndelag. Politikk handler om å styre og prioritere. Da må regionen ha vesentlig større oppgaver enn i dag. Antydningsvis overføring av viktig tjenesteproduksjon, delegering av forvaltningsoppgaver og frigjøring fra statlige minstekrav på sentrale områder. I tillegg kommer behovet for en selvstendig beskatningsrett. Om det er lurt, vet jeg ikke, men da snakker vi i alle fall politikk. Inntil videre ser den fremtidige regionen mest ut som et noe avansert arbeidsmarkedstiltak.