Stemningen foran vårens lønnsoppgjør er ganske god partene imellom. Det til tross for store utfordringer som økende ledighet innen olje og gass, delingsøkonomiens fremvekst, asylkrisen og nye pensjonsordninger og permitteringsregler.
Mye tyder på at striden om lønnsvekst blir underordnet de mer politiske spørsmålene. Det betinger at også regjeringen bidrar. Statsminister Erna Solberg møtte mandag partene i arbeidslivet for å drøfte inntektsoppgjøret i lys av de økonomiske utsiktene. Kontakten mellom regjeringen og arbeids- og næringslivet synes god, noe som er ekstra viktig i økonomisk dårligere tider.
De to største arbeidslivsorganisasjonene, LO og NHO, har nylig innledet et større samarbeid for økt sysselsetting etter modell fra 1990-tallets solidaritetsalternativ. Da som nå, er det et inntektspolitisk svar på økende ledighet, med moderate lønnsoppgjør som det mest sentrale. Budskapet er; arbeid er viktigere enn mer lønn.
Dermed er det ikke sagt at lønnskravene er lagt på is, og at NHO vinner frem med det nulloppgjøret de ønsker. Sykepleierne snakker for eksempel om et krav på fire prosent hvert år frem til 2019. LO-leder Gerd Kristiansen har landet på at reallønnen må opprettholdes. Med en prisvekst på rundt 2,8 prosent, angir det LO-ledelsens holdning frem mot representantskapsmøtet som tar endelig stilling 23. februar.
LO har stolte tradisjoner for å ta samfunnsansvar. Det betyr ikke at fagbevegelsen er samkjørt og enig om veien inn i et såkalt hovedoppgjør, der andre spørsmål enn lønn kan settes på dagsorden. En rekke forbund har lenge kjempet for å gjøre årets forhandlinger til et pensjonsoppgjør. Innenfor offentlig sektor står pensjon øverst på listen. LO har ikke konkludert om oppgjørsformen, som kan bli avgjørende for pensjonskonflikten. Fellesforbundet vil legge malen i et forbundsvis oppgjør. Ansatte i konkurranseutsatt industri har helt andre pensjonsordninger enn offentlig sektor. Å løfte pensjonsstriden ut av det ordinære lønnsopp-gjøret og over til LO og NHO sentralt, er et interessant tema som drøftes i LO-systemet. Det skaper en mer naturlig arena for regjeringens deltakelse.
Alt tyder på at det blir forbundsvise oppgjør. Det har vært en vellykkede ordning. Den såkalte frontfags-modellen har representert både lønnsvekst og konkurransekraft, og har i hovedsak gitt solidariske løsninger som har løftet de lavtlønte.
Lønnsoppgjøret er ikke i havn, men tonen er lovende.