Statsminister Erna Solberg (H) fikk et hardkjør utenom det vanlige i møte med Stortinget onsdag. Det var som fortjent, fordi innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) har provosert så mange, utfordret flertallet hun trenger i Stortinget, og fått ture frem med uttalelser som inviterer til frykt og skepsis blant folk flest.
Som ansvarlig statsråd har Listhaugs tilnærming til flyktningkrisen vært konfliktskapende. Altså det stikk motsatte av det som er en statsråds oppgave. Hun provoserer ikke bare støttepartiene, men også hjelpeorganisasjonene og sentrale fagmiljøer. Faktafeilene som synes påvist i høringsrunden, viser at mye kan ha gått galt i hastverket for å få strammet inn før jul.
Det er ikke gitt hva som er fakta i flyktningkrisen. Det er ikke gitt hvor mange som kommer i år. Men en statsråd må kunne svare for tallene hun selv bruker i høringsskrivet, når familiegjenforening blir påstått å innebære en dobling i antall flyktninger. Det kan ikke Listhaug. Det kunne heller ikke statsminister Erna Solberg i Stortinget i går.
Statsråder skal finne løsninger, finne støttespillere og få tingene gjort. En statsråd skal bidra til å styre landet, ikke opponere som en frispiller uten ansvar. Flyktningkrisen er ikke en retorisk lek, et politisk spill eller en personlig profilering i mediene. Sylvi Listhaug er utnevnt til statsråd for å fremme løsninger, ikke for å krisemaksimere eller gjøre sine politiske venner til sine fremste fiender.
Målt mot innvandringsministerens mange utspill, blant annet mot Kirken, har opposisjonspartiene vært uvanlig lojale mot asylforliket som ble inngått for to måneder siden. Debatt er forfriskende, og Sylvi Listhaug er som en mester på å sette dagsorden.
Kritikken mot regjeringen er uvanlig hard. Det største opposisjonspartiet, Ap, mener Listhaug har fått holde på, mens statsministeren har vært fraværende. Kritikken er ikke uberettiget. Men Solberg har ikke vært fraværende, selv om Listhaug har fått kjøre sitt løp. Dette er et spill mange i Frp liker, men som her i landet aldri før er blitt fremført fra regjeringshold.
Det nye er at en statsminister som er så uenig i mye av det Listhaug sier, likevel stiller opp og forsvarer en statsråd som til de grader velger å provosere sine nødvendige støttespillere i Stortinget.
Det lover ikke godt.