Kirkens bruk av Nidarosdomen til «toppen av moro» og dyrking av kongehuset er problematisk, skriver Heidi Stakset i dette innlegget.
Som vi vet, feirer Den norske kirke kongeparets signingsjubileum i disse dager, og det er fint at kongeparet kommer til Trondheim i den anledning.
I Adresseavisen leser vi at Den norske kirke bruker flere hundre tusen kroner på å klargjøre domen for tv-overføring. Det skal bli «toppen av moro» og «noe av det største» NRK har gjort.
Den norske kirke forsøker å ta eierskap og definere sin gjerning gjennom en medieskapt festival. Hva skjer med Olavsarven når kirkerommet forvandles til et åsted for verdslig dyrking og PR?
LES MER (PLUSS): Kong Haakons faste holdning under krigen ga ham en nærmest overmenneskelig posisjon
Jeg vil understreke at det ikke er som republikaner jeg skriver dette, men jeg må spørre: Har en verdslig kongemakt inntatt Nidarosdomen og tatt Hellige Olavs plass?
Olav den helliges gravkirke
Katedralen er Olavs gravkirke. Nidarosdomen ble bygget over hans grav, og det er ikke tilfeldig. Hans arbeid for å bygge rikskongedømme gikk parallelt med hans kristningsgjerning. Kirken og dåpens handling ble en forlengelse av dette arbeid, og vi må se i han et forbilde for altruisme og trosvisshet.
«Ethvert hjem ble forandret til en liten kirke», skrev Pave Benedicte i et blikk på kirkens første tid. Mystiske ting skjedde etter hans død.
Historiker Jørn Sandnes beskriver det slik, etter slaget på Stiklestad: «Tidlig begynner under å skje omkring den falne kongen. Alt året etter sin død ble han erklært hellig, og liket ble skrinlagt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Motstanden mot kristendommen og rikskongedømmet falt etter dette sammen som et korthus. Seierherrene kapitulerte for den falnes kraft».
Det var med andre ord ikke sverdet, men korset som fikk seierherrene til å legge ned våpnene og bøye seg for den kristne tro, og dette må historikerne åpne for, understreker Jørn Sandnes.
«Plutselig ble freden brutt av en predikant som ropte inn i en mikrofon koblet til høyttaler»
Kongen er viktig
I kronikken «Haakon den hellige» 22. juni skriver historiker Trond Norèn Isaksen at helgenkongen Olav ble forsøkt byttet ut med nasjonens konge, personen Haakon. Han har fått plass som helgenkonge på domkirkas vestfront, med engler på hodet.
Den private helgenkåringen er nok et eksempel på at Den norske kirke inntar et individualistisk, autonomt syn, og skal «bestemme selv, og i tillegg vektlegge den storhet kongen er kjennetegnet ved.
Kong Haakon har en svært sentral plass i våre hjerter, ikke minst på grunn av sitt «nei» under krigen, men skal han overta plassen til Den Hellige Olav? Isaksen refererer til en uttalelse fra Kong Harald i 2006: «Olavsskrinet er for lengst en saga blott. Jeg føler nå at vi skal åpne en ny og helt annerledes skattekiste, et Haakonsskrin».
LES OGSÅ (PLUSS): Når Nav får meg til å grine
En garanti
En annen historiker, Øystein Ekroll, som har tatt doktorgrad om Oktogonen, skriver følgende om reformasjonen da Olavsskrinet ble forsøkt plyndret:
«Olavsskrinet, som inneholdt kisten med helgenens kropp, skal ifølge Snorre ha stått i Oktogonen før den etter hvert ble flyttet til Steinvikholm og ribbet for gull og sølv under reformasjonen».
På bakgrunn av dette, må vi spørre: Hvorfor feirer Den Norske Kirke helgenkongen Olav som er forsøkt kastet ut, og hva feirer dere i Olavsfestdagene?
Hvilken betydning har Olavsarven -Olav som lovstifter, riksbygger og kirkebygger- for Den norske kirke i en tid da hun er mer splittet enn noensinne?
Hellige Olav, som en garanti for Jesu fremtidige arv i dette landet.