Jakten på en hånd å holde i når krisen er der

Fortvilelse: Overgrepsutsatte må få hjelp i sitt nærmiljø, mener innsenderen.Foto: SARA Johannessen,, NTB scanpix (Bildet er arrangert).

Saken oppdateres.

Jeg sitter i bilen utenfor politikontoret. Samboeren min er inne på avhør fordi jeg har anmeldt en nær slektning for overgrep i barndommen. Politiet var så forståelsesfulle, empatiske og tok meg på alvor. Men her sitter jeg nå. Minnene presser på. Angsten for konsekvensene melder seg. Skyldfølelse og skam. Det er definitivt retraumatiserende å ha tilbrakt timevis på et kontor og utlevert de mest grusomme hendelser i mitt liv. Tårene renner, jeg er redd og føler meg alene. Selv om jeg er så heldig å ha god støtte gjennom kunstterapeut, samboer og venner, merker jeg at behovet er større.

LES OGSÅ: Vil bremse overvekt



Jeg må ha et tilbud. Også fordi det er kun samboeren jeg har å lene meg på her i kommunen. Jeg googler incestsentre og finner et i nabokommunen, ca. 40 minutt herfra. Når jeg ringer skjønner jeg at det er akkurat det tilbudet jeg ser etter. Nemlig et sted å bare komme innom om man ikke vil være alene, hvor man bare kan sitte sammen med noen som vet uten å nødvendigvis si noe om det vonde. Jeg spør så om det finnes et incestsenter i kommunen min, men får til svar at «dessverre, det gjør det ikke. Men du er hjertelig velkommen til å komme hit».



Og akkurat der begrenser det seg. Mitt behov er å ha et sted i umiddelbar nærhet. Et sted man ikke må kjøre bil i 40 minutt for å komme til. Så de anbefaler meg å kontakte kommunen. Lite skulle jeg vite om den maratonen jeg hadde foran meg da jeg kjørte fra politistasjonen.

Jeg drar så til oppfølgingstjenesten, etter å ha kommet til stengt dør på Røde Kors og dagsenteret. Når jeg kommer til rett dør i enden av en lang korridor, flyr en dame ut. Og jeg spør henne om hun vet om hva slags tilbud som finnes i kommunen dersom man trenger støtte. Hun gir uttrykk for at det ikke er deres kompetansefelt og sier jeg skal gå ned og snakke med koordinerende enhet i kommunen.

LES OGSÅ: Å stjele fra et barn



På forvaltningskontoret og koordinerende enhet, blir jeg møtt av en dame som i det minste har tid. Men ved spørsmål om det finnes et tilbud for noen som bare trenger litt støtte i hverdagen etter en stor psykisk påkjenning, sier hun at det ikke finnes noen tilbud i kommunen for overgrepsutsatte. Jeg blir tipset om psykiatri og DPS. Men det jeg trenger er bare medmenneskelig støtte, ikke diagnostisering og klinisk samtaleterapi. Damen anbefaler rask psykisk helsehjelp, kommunepsykologen og Nav. Men rask psykisk helsehjelp har tatt sommerferie.

LES OGSÅ: Skolefaget KRLE må evalueres



Jeg melder så kommunepsykologen om hun kan anbefale et tilbud i kommunen. Hun sier «ikke som jeg vet» og anbefaler nabokommunen der incestsenteret ligger, eller fastlege og legevakt. Jeg kjører videre og tør ikke kjenne på følelsene i frykt for å bryte sammen. Er det virkelig ingen som kan hjelpe meg? Jeg føler meg så ensom. Begynner å angre på hele anmeldelsen.



Når jeg kommer til NAV-kontoret er det stengt. Tirsdager er dager hvor man kun kommer inn med avtale i min kommune. Men jeg er heldig og får fatt i en ansatt som titter ut på gangen. Jeg sier det er en hastesak, og at jeg kommer fra koordinerende enhet i kommunen nå. Navdamen spør om jeg er ansatt i koordinerende enhet. På en måte gledet det meg. Det syntes ikke hvor vondt jeg hadde det. Og jeg forsto når damen bad meg kontakte fastlege eller DPS at dette var en kamp jeg ikke skulle vinne i første omgang.

LES OGSÅ: Enke nektet utreise



Jeg ringer nå min kunstterapeut. Jeg er sint. Men mest lei meg. Jeg føler meg desperat. Hun bor for langt unna nå. Jeg vil ikke stå alene i dette. Kunstterapeuten anbefaler meg å ringe nummeret som sto på brosjyrene jeg fikk utlevert av politiet etter avhøret. Der blir jeg automatisk satt over til Finnmark, da flere har gått ut i ferie. Blir derfra satt over til rådgiveren i Kristiansand, som kan fortelle meg at deres primære oppgave er prosessen under voldsoffererstatningen og vitnestøtte ved behov.



Etter flere timers jakt må jeg komme hjem uten resultat. Jeg trøster meg selv med at jeg må innfinne meg med at er det ikke tilbud, så er det ikke det. Bare tanken på at et menneske skal måtte løpe min maraton etter noe så traumatisk, gjør meg frustrert. De må føle seg rimelig avvist og alene i verden, og det er ingen følelse jeg unner noen. Så kjære dere, sørg for at overgrepsutsatte i hver eneste kommune kan få et tilbud om hjelp til støtte. Du trenger ikke og skal ikke være alene mer i smerten.

Gikk du glipp av disse?