Anne-Lise Bratsberg, styreleder i Idrettsrådet i Trondheim
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Debatten om riving av to eksisterende haller for å erstatte dem med en ny fireflatershall på Nidarø viser et viktig aspekt: Idretten har stor betydning for byutviklinga i en by.

Idrettsrådet i Trondheim (IRT) har jobba for å få gehør for dette i flere år, blant anna med en kronikk i Adresseavisen i 2012. Heldigvis har både administrasjon og politikere i Trondheim kommune skjønt hva IRT har gitt av signaler og vært flinke til å følge opp. Det er ikke uten grunn at IRT bruker tid på å gi høringsuttalelse til mange reguleringsplaner. Skal vi ha steder å bygge anlegg for egenorganisert og organisert aktivitet må vi ha tomt.

Idrettsrådet og Trondheim kommunes visjoner er:

1: I Trondheim skal idrett være tilgjengelig for alle innbyggere.

2: Idrett og fysisk aktivitet for alle. Hva skal etableres hvor? I Trondheim tenker vi ut fra noen prinsipper; utbyggingsområde, skolekrets, bydel, hele byen, region. Sentralt ved valg av hvor mange anlegg vi trenger og hvor de skal lokaliseres er følgende forhold: antall utøvere, tekniske krav til anlegget, klima, naturgitte forhold, arealbehov, tilgang på areal, anleggs- og tomtekostnad, kollektivtransport og negative konsekvenser ved anlegget som f.eks. støy.

I et stort utbyggingsområde, jf. Overvik, settes det av areal til både egenorganisert og organisert aktivitet. Typisk vil være en kunstgressflate. Trondheim kommune har gjort et prinsippvedtak om at det skal bygges idrettshall ved bygging av nye skoler. Vedtaket sikrer en gradvis utbygging hvor det er befolkningsvekst. Tilsvarende har vi i Plan for idrett og fysisk aktivitet (PIF-plan) et prinsippvedtak om bygging av kunstgressflate på 7-erstørrelse ved bygging av nye skoler. Dette fulgte idrettstinget i 2015 opp. Disse vedtakene er viktig for å sikre at de aktivitetene som favner mange blir utøvd i nærhet av bolig. Da vil behovet for kjøring til og fra anlegget reduseres. Med slike grep, er det ikke bare idrettsutøvelsen som er med og sikrer folkehelse, men også transporten til og fra.

Etablering av langrennsanlegg (areal) og kunstisanlegg (kostnad) er typisk anlegg som vi trenger flere av i byen. Her er det bydelsbehovene som skal ivaretas. Transportarbeidet kan reduseres ved å ha sentrale anlegg i bydelene. De virkelig krevende anleggene er de som har få utøvere, er kostbare og krever stort areal. Her kommer vi ikke unna at det kan bli en krevende balansegang mellom hvor det er tilgjengelig areal og hvor det er gode kollektivløsninger. Lengdeløpsbanen på Leangen er et eksempel på anlegg som vi har ett av i Trondheim, og her er det privatbilen som gjelder. En hall, slik som Trondheim Spektrum, som både kan avvikle landskamper og store sluttspill-turneringer, er også et slikt anlegg. Nidarø-området har kvalitetene til et areal hvor kollektivtransporten er god. Innenfor 8–15 min gåavstand er det kollektivtilbud for både buss og tog i alle retninger.

I den videre debatten om for eller imot ny hall på Nidarø, vil vi peke på at det fra idrettens side er gjort vurderinger ut fra alle disse perspektivene. På dagens Nidarøområde utøves det ca. 20 ulike idretter. Flere av disse har enten et stort kapasitetsbehov i byen eller så er anlegget sentralt for hele byen. Skal idretten klare å bidra til nasjonale klimamål forutsetter det at kollektivtransport må kunne brukes til og fra trening og konkurranse, og da må vi faktisk ha tilgang på tomter i sentrum.